Tanntrekking #1

Jeg har alltid vært redd for tannlegen, men etter at jeg begynte hos Mork Knudsen har jeg vært der alene de tre siste gangene, inkludert idag - og idag trakk jeg TO tenner.

På morra'n idag var jeg ikke nervøs engang, men det var flere i gruppa som sa at det gjør skikkelig vondt, så utover dagen kjente jeg at jeg ble mer og mer nervøs. Jon jobbet ikke idag, så han ble med meg til by'n (for jeg skulle til mamma på middag klokka fire), men han måtte hente reseptene mine, så han ble ikke med inn til tannlegen.

Jeg kom en halvtime for sent, men ringte på forhånd og sa ifra, og det gikk heldigvis bra. Det første jeg måtte gjøre var å ta bilde av kjeften min, og det var den sykeste maskin jeg har sett på et tannlegekontor. Jeg måtte stå rett opp og ned, bite hardt på en liten pinne, med tunga pressa hardt opp i ganen, mens den rare maskinen gikk en rundt rundt skællen min (det tok 19 sekunder.) Bildet som ble resultatet av den rare maskinen var merkelig. Man så bare munnen min, og alle tenna, og det så skikkelig ut som en klovnemunn. Jeg spurte tannlegen om man så hele skallen min, og det gjorde mann, og så spurte jeg om man kunne se om jeg hadde hjernesvulst, men den gikk ikke så langt opp, da. Det var egentlig en veldig spennende maskin.

Da jeg satt meg i tannlegestolen begynte jeg å bli skikkelig nervøs! Jeg skalv i hele kroppen, svetta som en gris og hjertet mitt begynte å slå litt fortere. Sprøytestikkene (det var sånn ca seks stikk nede først) gikk egentlig helt greit, det gjorde selvfølgelig vondt, men ikke så ille at jeg ikke tålte det (men det sprengte noe jævlig, da.) Oppe fikk jeg vel sånn ca fem stikk, tror jeg, men de gjorde ikke like vondt. Jeg er glad jeg ikke har sprøyteskrekk ass, for hva faen skulle jeg gjort da?!

Han begynte med tanna oppe, og brukte først et instrument som de kalte "strikkepinnen", og jeg tror det tok sånn ca et eller to minutter så ploppet den ut. "Du kødder nå?" sier jeg, og tannlegen bare "Nei, jeg kødder ikke nå." Det knasa ikke engang! Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg skalv helt sinnsykt i kroppen etter at han hadde satt sprøytene, så jeg var sinnsykt nervøs. Jeg mener, det er jo ikke rart, for jeg har jo hørt ørten og fjørti historier om tanntrekking. Men i og med at den tanna gikk så fint, så trodde selvfølgelig jeg at den andre tanna kom til å gå like lett, men SÅ feil kan man ta!!!
Det begynte vel med en gang tannlegen sa at jeg hadde et eller annet underkjevestrekkgreier (helt normalt, da), så det kunne hende at den tanna kom til å gjøre litt vondere, noe som reaulterte i at jeg ble LITT mer nervøs. Han begynte å pirke, og jeg sa "au", noe som resulterte i et par stikk til med bedøvelse, og så prøvde han seg igjen. Men det gjorde selvfølgelig fortsatt vondt (INGENTING er lett med meg. Og det er jo typisk, da, så lenge den første tanna gikk så innmari bra...), så jeg fikk et par stikk til med bedøvelse. Og da den hadde begynt å virke tok han frem en TANG!!! Og da kom angsten, noe så sinnsykt. Helt forferdelig! Øya mine fulgte tanga, og jeg bare "Nei, nei, nei, hva skal du med den der? Den skal faen ikke inn i munn min." Men som han sa, det var den beste (og kanskje egentlig den eneste også) måten å få ut tanna på, så jeg hadde jo ikke noe særlig valg.
Han forsøkte og trekke ut tanna, og det gjorde så jævlig vondt. Jeg slo til "bordet" hans, så det ene boret fløy veggimellom. Jeg fikk enda mer bedøvelse, og denne gangen så man nesten på han at han tenkte "Nå skal den tanna ut, samme faen hva ho sier." Og han dro og han dro, og jeg stønna og stønna. Grep tak i armen hans så hardt jeg kunne, og PLOPP, så kom den jævelen også. Men da var jeg rett og slett helt ødelagt. Jeg skalv i hele kroppen, var på nippet til å kaste opp, ble kjempesvimmel og klarte nesten ikke stå på beina. Jeg priser gudene for at Jon blei med meg til Halden for å ete hos mamma, for jeg var IKKE i stand til å kjøre noen bil etter den hendelsen der. Jeg kom meg på en eller annen måte ned til bilen (etter å ha venta en evighet på regningen og en ny time) og la meg i baksetet.

Heldigvis sa tannlegen at de to tenna jeg trakk idag var verre enn de to på andre siden. Men jeg må jo si jeg ikke akkurat gleder meg til trettiførste mars (da skal jeg ta de to andre), men det skal på en måte bli litt deilig å få de ut, for de er jo bare i veien. Mat setter seg i de, de er vanskelige å pusse og de er bare unødvendige.

Tromsø, tur-retur.

Idag tidlig kjørte jeg Jon til Rygge flyplass, da han skal til Tromsø i jobbsammenheng. På vei dit kjente jeg nervøsiteten stige, jo nærmere jeg kom. Det hele begynte vel egentlig allerede hjemme, med at magen min slo seg helt vrang. Så, når vi hadde kommet et lite stykke på vei, kom varmen, og jeg begynte å svette. Da vi var kommet til avkjøringen begynte beina mine å skjelve og blikket mitt ble liksom litt slørete. Det er slitsomt å være så forbanna redd for alt mulig (kræsjer flyet, kjører han seg vill, havner han i en bilulykke, har han nok penger, blir han drept?), det er utrolig hva slags fantasier hjernen min klarer å få frem ass! Jeg ba han gi meg beskjed om alt mulig, når flyet dro, når det landet, når han kommer hjem igjen, og han var kjempeflink og både ringte og sendte meg melding. Det må nesten bare bli sånn, hvis ikke hadde jeg gått på veggen av å ikke vite.