Life

The hardest thing in this world, is to live in it.

Vennskap

Fy faen, det er vondt å vite at ingen (med unntak av kjæresten min) ser på meg som sin beste venn. Eller jo, Lene sier ho gjør det, og det er jo en liten trøst. :)
Men vi sees så jævla sjeldent og det gjør så vondt. Jeg kommer aldri til å bli hennes beste venn, for ho har Hanne-Therese og Marita, og da er det ikke plass til meg. Vi avtaler støtt og stadig at vi skal sees oftere, men det skjer liksom ikke. Og jeg skjønner det godt, for jeg klarer nesten ikke kontakte andre mennesker enn mamma og Jon lenger. Faen jeg måtte bruke en hel helg bare på å manne meg opp til å ringe KRISTIN, liksom... Jeg sitter bare her i sofa'n og visner, og jeg er redd for at jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere kommer det til å bli å komme tilbake til den virkelige verden. Men dette skulle handle om vennskap, ikke sykdom.

Marianne ser jeg også nesten aldri, men det har litt med Mia å gjøre, tror jeg. Det blir liksom Tina og Zinnia all over again. Jeg veit ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og hva jeg kan si, for jeg er redd for at det skal komme videre til Mia, og så liker ho meg ENDA mindre (om det i det hele tatt er mulig...) Jeg liker veldig godt å være med Marianne, men jeg kan noen ganger føle på det at hun er så "voksen" i forhold til meg. Eller... Veit ikke helt åssen jeg skal forklare det.

Bodil er jo nesten helt ute av livet mitt. Men der må hun ta på seg litt skyld også ass, for hun er ikke flink til å ta kontakt ho heller. Og så er det Øystein, da, jeg klarer virkelig ikke den kisen der! Han er så irriterende, og er hele tida sur og hever stemmen og er bare udregelig! Er koselig å være hos henne og se film, men det er best når det bare er henne og meg.

Kristin. Hun bor jo ganske langt unna, og jeg er redd for å kjøre bil på nye steder, så der kan man si det er en STOR barriere som må brytes. Jeg savner henne veldig, alle de morsomme tingene vi gjorde sammen, alt det crazy greiene. Men den tiden er på en måte forbi, og jeg har lenge følt at vi aldri kommer tilbake dit. Men jeg fortere jeg innså det, jo fortere kunne jeg konsentrere meg om å beholde henne som venn. Å ha henne i livet holder lenge for meg. :)

Kim har sklidd litt vekk fra meg. Inn og ut fra sykehuset, og veldig dopa på medisiner, så er han ikke så lett å tracke down. Men det er veldig deilig å være med han, for han løfter selvtilliten min. Men jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at uansett hva jeg sier, så er det ikke nok. Og det føles overhode ikke godt ut. =S