Hvor er du, Bernhard?

Herregud, hvor er barnet mitt?

Jeg klarer nesten ikke å tenke på annet. Og når jeg først tenker på noe annet, får jeg dårlig samvittighet for at jeg gjør det. Jeg gråter konstant og har vel egentlig innsett at han nok er død. Men så er det en del av meg som nekter å innse det. En del av meg som ikke vil miste han. Han er tross alt min førstefødte, som var levende.
Men så mammadalt som Bernhard er, så klarer jeg ikke å tro at han har vært ute på en lang tur. Han klarer ikke en hel dag uten mora si for faen! Jeg har tenkt tanken at han har savna mamma'n sin så veldig at han har gått ut for å lete etter meg. Men da er jeg 100% sikker på at han hadde kommet når jeg ropte på han. Herregud, hva skal jeg gjøre? Hvordan i helvette skal jeg klare å takle det her; uten psykolog, uten gruppe.