Fanfare!

Jeg og mamma var en tur på Rema i stad. Jeg hadde med meg flasker for tretten femti, så jeg tenkte å gi de til røde kors. Mens jeg stod og matet flaskene inn i automaten snakket jeg om at det ville vært en skikkelig fin gave å vinne to millioner til jul. Og etter at jeg hadde trykket på knappen kom det DEN fanfaren, og hjertet mitt hoppet over et slag eller to, jeg begynte å svette og begynte nesten å hyperventilere... Men jeg vant bare ti spenn. *ler litt vemodig*

Sex! =D

Sex er som
Nokia - connecting people,
Nike - just do it,
Pepsi - ask for more,
Coca Cola - enjoy,
Fanta - share the fun,
Tine - må ha det, bare må ha det,
VG - dagen er ikke helt den samme uten,
Narvesen - har du lyst, har du lov,
McDonald's - I'm loving it,
L'Oreal - because you deserve it,
men også som Zalo - èn dråpe er nok.

Hvor er du, Bernhard?

Herregud, hvor er barnet mitt?

Jeg klarer nesten ikke å tenke på annet. Og når jeg først tenker på noe annet, får jeg dårlig samvittighet for at jeg gjør det. Jeg gråter konstant og har vel egentlig innsett at han nok er død. Men så er det en del av meg som nekter å innse det. En del av meg som ikke vil miste han. Han er tross alt min førstefødte, som var levende.
Men så mammadalt som Bernhard er, så klarer jeg ikke å tro at han har vært ute på en lang tur. Han klarer ikke en hel dag uten mora si for faen! Jeg har tenkt tanken at han har savna mamma'n sin så veldig at han har gått ut for å lete etter meg. Men da er jeg 100% sikker på at han hadde kommet når jeg ropte på han. Herregud, hva skal jeg gjøre? Hvordan i helvette skal jeg klare å takle det her; uten psykolog, uten gruppe.

Selftorment!

Hvorfor skal jeg plage meg selv så jævlig med å se på slike bilder. Sikle over deilige damer, og vite at jeg ALDRI kommer til å se slik ut, samme faen hvor mye jeg vil det.
Herregud, jeg skulle ønske jeg klarte det. Jeg skulle gitt HVA SOM HELST for å få en kropp som de jentene på superkul.no! Skulle ønske at mitt ønske om å bli sånn, var større enn ønsket om å bli elsket for den jeg er (feit eller ikke...) Jeg skulle ønske jeg klarte å endre matvanene mine, begynne å bevege meg mer, bli sunn. Men det går ikke. Jeg klarer ikke. :'-(

Life

The hardest thing in this world, is to live in it.

Vennskap

Fy faen, det er vondt å vite at ingen (med unntak av kjæresten min) ser på meg som sin beste venn. Eller jo, Lene sier ho gjør det, og det er jo en liten trøst. :)
Men vi sees så jævla sjeldent og det gjør så vondt. Jeg kommer aldri til å bli hennes beste venn, for ho har Hanne-Therese og Marita, og da er det ikke plass til meg. Vi avtaler støtt og stadig at vi skal sees oftere, men det skjer liksom ikke. Og jeg skjønner det godt, for jeg klarer nesten ikke kontakte andre mennesker enn mamma og Jon lenger. Faen jeg måtte bruke en hel helg bare på å manne meg opp til å ringe KRISTIN, liksom... Jeg sitter bare her i sofa'n og visner, og jeg er redd for at jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere kommer det til å bli å komme tilbake til den virkelige verden. Men dette skulle handle om vennskap, ikke sykdom.

Marianne ser jeg også nesten aldri, men det har litt med Mia å gjøre, tror jeg. Det blir liksom Tina og Zinnia all over again. Jeg veit ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og hva jeg kan si, for jeg er redd for at det skal komme videre til Mia, og så liker ho meg ENDA mindre (om det i det hele tatt er mulig...) Jeg liker veldig godt å være med Marianne, men jeg kan noen ganger føle på det at hun er så "voksen" i forhold til meg. Eller... Veit ikke helt åssen jeg skal forklare det.

Bodil er jo nesten helt ute av livet mitt. Men der må hun ta på seg litt skyld også ass, for hun er ikke flink til å ta kontakt ho heller. Og så er det Øystein, da, jeg klarer virkelig ikke den kisen der! Han er så irriterende, og er hele tida sur og hever stemmen og er bare udregelig! Er koselig å være hos henne og se film, men det er best når det bare er henne og meg.

Kristin. Hun bor jo ganske langt unna, og jeg er redd for å kjøre bil på nye steder, så der kan man si det er en STOR barriere som må brytes. Jeg savner henne veldig, alle de morsomme tingene vi gjorde sammen, alt det crazy greiene. Men den tiden er på en måte forbi, og jeg har lenge følt at vi aldri kommer tilbake dit. Men jeg fortere jeg innså det, jo fortere kunne jeg konsentrere meg om å beholde henne som venn. Å ha henne i livet holder lenge for meg. :)

Kim har sklidd litt vekk fra meg. Inn og ut fra sykehuset, og veldig dopa på medisiner, så er han ikke så lett å tracke down. Men det er veldig deilig å være med han, for han løfter selvtilliten min. Men jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at uansett hva jeg sier, så er det ikke nok. Og det føles overhode ikke godt ut. =S

...full...

Men ikke full nok, for kuttingen blir ikke bra nok. :-(

Og når man er full klokka ett på ettermiddagen, da er man faen i meg fucka vøtt!! :(

Borderline personlighetsforstyrrelse

AKA emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, der HAR du meg;

- impulsive handlinger (check.)
- humørsvingninger (dobbelcheck.)
- sinneutbrudd og manglende selvkontroll (jepp.)
- sviktende realitetssans (til tider..)
- vedvarende tomhetsfølelse (nå om dagen er dette punktet VELDIG gjeldende.)
- opprivende kjærlighetsforhold (nå som jeg har funnet Jon er jeg jo ikke løs på tråden lenger, men jeg vet med meg selv at hvis jeg hadde vært singel, hadde jeg vært akkurat der!)
- selvskading og/eller selvmord (der er jeg vøtt.)
- enorm redsel for å bli forlatt (hello!)
- trenger andre for å føle at man lever (jeg lever kun for mamma og Jon, så...)

Komplisert

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett har for mye bagasje for å opprettholde et vennskap, eller i det hele tatt skaffe meg nye. Lurer på om livet mitt og alle problemene mine rett og slett er for kompliserte. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan Jon holder ut!