100 Vival, ja takk!

Jeg er så uendelig trist nå. Har mistet Jon! Og han betyr så enormt mye for meg, og nå sitter jeg bare og gråter.

Superchick - Beauty From Pain

The lights go out all around me
One last candle to keep out the night
And then the darkness surrounds me
I know I'm alive
But I feel like I died
And all that's left is to accept that it's over
My dreams ran like sand through the fists that I made
I try to keep warm but I just grow colder
I feel like I'm slipping away

After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain

My whole world is the pain inside me
The best I can do is just get through the day
When life before is only a memory
I wonder why God lets me walk through this place
And though I can't understand why this happened
I know that I will when I look back someday
And see how you've brought beauty from ashes
And made me as gold purified through these flames

After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain

Here I am at the end of me
Trying to hold to what I can't see
I forgot how to hope
This night's been so long
I cling to your promise
There will be a dawn

After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain

Hvor er du, Bernhard?

Herregud, hvor er barnet mitt?

Jeg klarer nesten ikke å tenke på annet. Og når jeg først tenker på noe annet, får jeg dårlig samvittighet for at jeg gjør det. Jeg gråter konstant og har vel egentlig innsett at han nok er død. Men så er det en del av meg som nekter å innse det. En del av meg som ikke vil miste han. Han er tross alt min førstefødte, som var levende.
Men så mammadalt som Bernhard er, så klarer jeg ikke å tro at han har vært ute på en lang tur. Han klarer ikke en hel dag uten mora si for faen! Jeg har tenkt tanken at han har savna mamma'n sin så veldig at han har gått ut for å lete etter meg. Men da er jeg 100% sikker på at han hadde kommet når jeg ropte på han. Herregud, hva skal jeg gjøre? Hvordan i helvette skal jeg klare å takle det her; uten psykolog, uten gruppe.

Selftorment!

Hvorfor skal jeg plage meg selv så jævlig med å se på slike bilder. Sikle over deilige damer, og vite at jeg ALDRI kommer til å se slik ut, samme faen hvor mye jeg vil det.
Herregud, jeg skulle ønske jeg klarte det. Jeg skulle gitt HVA SOM HELST for å få en kropp som de jentene på superkul.no! Skulle ønske at mitt ønske om å bli sånn, var større enn ønsket om å bli elsket for den jeg er (feit eller ikke...) Jeg skulle ønske jeg klarte å endre matvanene mine, begynne å bevege meg mer, bli sunn. Men det går ikke. Jeg klarer ikke. :'-(