Jeg satt som vanlig hjemme og kjedespiste, denne gangen Cheeze Crunchers, og jommen ble jeg ikke straffet æh gett!
Jeg orket ikke mer, så jeg skulle helle det tilbake i posen sin igjen, og etter at jeg hadde fått i omtrent halve bollen, delte den seg i to, noe som resulterte i at jeg fikk et dypt kutt i tommelen, helt inn til fettlaget.
Blodet nærmest fosset ut av fingeren og på ti sekunder var jeg ganske tilsølt av blod. Jeg kom meg fort inn på badet og fikk surret papir rundt fingeren. Jeg satt på dass en stund og kjente svetten renne nedover ryggen, armene, beina, nakken og panna. Pluss at jeg hyperventilerte en del...
Ringte til Jon, men den dummingen tok ikke telefon, så da måtte jeg ringe til mamma isteden. Han som tok telefonen skjønte ikke hva jeg sa, så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å klare å få frem ordene. Men jeg fikk nå stotret og grint de frem, og mamma kom i andre enden. Jeg hyperventilerte fortsatt og mamma ble hysterisk; "Hva er det, jenta mi? Line, si hva det er, da?!" Jeg fikk roet meg litt ned, og fikk sagt hva som hadde skjedd og hun fikk roet meg helt ned.
Etter samtalen med mamma ringte jeg Jon, og denne gangen tok han heldigvis telefonen. Og ikke nok med det, men heldig som jeg var så var han på Rolvsøy. :) Dermed var han her i løpet av et kvarter. Da lå jeg på sofa'n og hyperventilerte litt igjen, mens jeg prøvde å fokusere på hva som skjedde på The Tribe, fremfor at blodet kom gjennom papiret. Når han kom, satt han seg på kne ved siden av sofa'n og bare holdt rundt meg til jeg sluttet å gråte. (Jeg har verdens snilleste og mest forståelsesfulle kjæreste! :) Vi fikk fiklet av papiret og det hadde heldigvis sluttet å blø, men fy faen som det så ut. Det var ikke deilig når han begynte å bevege på tommelen for å se hvor dypt det var blitt, men vi fikk en liten titt før vi skulle plastre meg. Og det var jo en affære for seg selv.
Jeg måtte sette meg på en krakk rett ved siden av vasken, for jeg ble både svimmel og kvalm. Og hva tror du ikke skjedde, jo da, jeg spydde. Og traff ikke bare vasken, neida, jeg traff overarmen min også. Men Jon sa at det gikk greit, det var bare å vaske bort og det var ikke noe å være flau for. (Jeg sier det igjen, verdens snilleste kjæreste!) Vi fikk plastret meg og da gikk jeg og la meg. Litt av grunnen til det var vel at jeg gjerne ville våkne opp litt senere og innse at det bare var et mareritt, noe det uheldigvis ikke var. :(
Tre timer etter at Jon dro, kom han hjem. Og da hadde jeg ringt legevakta for å spørre om jeg trengte å sy. De anbefalte det, i og med at det var rett i leddet, og det leer man jo på hele tiden.
Vi satt og ventet i litt over en time på venterommet, og så måtte vi faen i meg vente en time på legen inne på "operasjonsrommet" også. Men det gjorde ikke meg noe, for jeg trengte å mane meg opp! Satt der og tøysa og tulla, brakk meg litt og måtte legge meg ned for å ikke svime av.
Sykepleieren kom forsåvidt inn med en gang vi kom oss inn på rommet, da, for å rense såret mitt. Jeg måtte be henne lukke døren, for jeg skrek jo ut i smerte, og tenkte at de rundt ikke var så keene på å høre det!
Da legen endelig kom ble det mas, mas, og mere mas fra min side, for jeg ville virkelig IKKE sy. Men han sa det bare ble et sting eller to, så da ble det greit. Bedøvelsen var helt jævlig vond og syingen var ekkelt! Jeg kom med en kommentar som jeg tror legen ble litt furt for, for han sa opptil flere ganger at han ikke helt visste hvordan han skulle få det til. Jeg trodde jo at han mente at han ikke visste hvordan han skulle sy, så jeg sa litt vel høyt til Jon; "Jeg tror ikke han vet hva han driver med." Men det han mente var jo at han ikke visste helt hvordan han skulle komme til tommelen, hvordan han skulle legge armen min og sånn.
Men; Jeg overlevde og nå sitter jeg her med FIRE sting istedenfor to, for han mente det ble et bedre og finere arr, da.
