100 Vival, ja takk!

Jeg er så uendelig trist nå. Har mistet Jon! Og han betyr så enormt mye for meg, og nå sitter jeg bare og gråter.

Vennskap

Fy faen, det er vondt å vite at ingen (med unntak av kjæresten min) ser på meg som sin beste venn. Eller jo, Lene sier ho gjør det, og det er jo en liten trøst. :)
Men vi sees så jævla sjeldent og det gjør så vondt. Jeg kommer aldri til å bli hennes beste venn, for ho har Hanne-Therese og Marita, og da er det ikke plass til meg. Vi avtaler støtt og stadig at vi skal sees oftere, men det skjer liksom ikke. Og jeg skjønner det godt, for jeg klarer nesten ikke kontakte andre mennesker enn mamma og Jon lenger. Faen jeg måtte bruke en hel helg bare på å manne meg opp til å ringe KRISTIN, liksom... Jeg sitter bare her i sofa'n og visner, og jeg er redd for at jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere kommer det til å bli å komme tilbake til den virkelige verden. Men dette skulle handle om vennskap, ikke sykdom.

Marianne ser jeg også nesten aldri, men det har litt med Mia å gjøre, tror jeg. Det blir liksom Tina og Zinnia all over again. Jeg veit ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og hva jeg kan si, for jeg er redd for at det skal komme videre til Mia, og så liker ho meg ENDA mindre (om det i det hele tatt er mulig...) Jeg liker veldig godt å være med Marianne, men jeg kan noen ganger føle på det at hun er så "voksen" i forhold til meg. Eller... Veit ikke helt åssen jeg skal forklare det.

Bodil er jo nesten helt ute av livet mitt. Men der må hun ta på seg litt skyld også ass, for hun er ikke flink til å ta kontakt ho heller. Og så er det Øystein, da, jeg klarer virkelig ikke den kisen der! Han er så irriterende, og er hele tida sur og hever stemmen og er bare udregelig! Er koselig å være hos henne og se film, men det er best når det bare er henne og meg.

Kristin. Hun bor jo ganske langt unna, og jeg er redd for å kjøre bil på nye steder, så der kan man si det er en STOR barriere som må brytes. Jeg savner henne veldig, alle de morsomme tingene vi gjorde sammen, alt det crazy greiene. Men den tiden er på en måte forbi, og jeg har lenge følt at vi aldri kommer tilbake dit. Men jeg fortere jeg innså det, jo fortere kunne jeg konsentrere meg om å beholde henne som venn. Å ha henne i livet holder lenge for meg. :)

Kim har sklidd litt vekk fra meg. Inn og ut fra sykehuset, og veldig dopa på medisiner, så er han ikke så lett å tracke down. Men det er veldig deilig å være med han, for han løfter selvtilliten min. Men jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at uansett hva jeg sier, så er det ikke nok. Og det føles overhode ikke godt ut. =S

...full...

Men ikke full nok, for kuttingen blir ikke bra nok. :-(

Og når man er full klokka ett på ettermiddagen, da er man faen i meg fucka vøtt!! :(

Komplisert

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett har for mye bagasje for å opprettholde et vennskap, eller i det hele tatt skaffe meg nye. Lurer på om livet mitt og alle problemene mine rett og slett er for kompliserte. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan Jon holder ut!

O, kjære...

selvskadingsånd kom til meg!!!

What a loooooooser!

Herregud, for en taper jeg er.
Jeg HATER facebook til tider. Jeg plager meg selv så langt inn i helvette noen ganger, ved å se på gamle kjente. Jeg føler at alle enten har fått barn, har startet karriere, har kjøpt seg hus/leilighet eller til og med giftet seg.
Hva har jeg?
Herregud, jeg har ingenting. Ingen karriere, en jobb som nesten ALLE latterliggjør, et hus jeg "eier", men som sikkert aldri blir mitt, og jeg kan se LANGT etter barn. Og jeg hater det. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde kommet meg videre i livet. Blitt frisk, fullført utdannelsen min og kommet meg i jobb. Men tankene om at jeg ALDRI kommer til å klare det begynner å ta fullstendig overhånd. :-(
Det føles som om de fleste har full kontroll, på alt. Jeg har ikke kontroll på noe. Og i hvert fall ikke økonomi, og det er jo egentlig det viktigste.
Uff, jeg hater det her ass. Det hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt født. For da hadde jeg sluppet alt det dritet her. Pengemas, kjærlighetssorg, familie som blir skuffet, venner som svikter og alt annet drit som livet drar med seg.

Frustrert(e) frue(r)

Hallo! De kan ikke bare gjøre sånn! De kan ikke bare la han gifte seg med ei, og ikke vise meg hvem det er!! Jeg aner ikke når neste sesong kommer på DVD, men med min flaks kommer den sikkert ikke ut før om et år eller to! :-(

Og hva med Bree og Karl. DIGG at de driver på, da. Det mest usannsynlige paret, spør du meg. Men gleder meg til å se hvordan det utvikler seg ass! =D
Og Lynette. Stakkars Lynette. Gravid igjen. *ler* Endelig ut i jobb igjen, en jobb hun elsker, og så KABOOM!
Lurer på hva som er så ille med ho Ana, jeg. Men får jeg vite det. NEIDA, for sesong seks har ikke kommet ut ennå.

Over and out

Det der må være det korteste vennskapet jeg noengang har hatt. For ei SYK kjerring! Og så jævlig falsk!
Assa.... Hele hennes greie var liksom at ho ALLTID var hundre prosent ærlig og alltid sa ting face to face. Men ho har jo løyet, nesten helt fra start. Det er jo helt sykt.

Så, Elizabeth, may you burn in hell! =D

Planer er noe DRIT!

Jon og jeg skulle egentlig hatt biffmiddag ida. Han skulle lage mat til meg, vi skulle sitte ved spisestuebordet med levende lys og sånn.
Men hva skjedde vel, da? Joda, faren hans ringte, og Jon måtte haste til Fredrikstad for å hjelpe faren hans med Chevroleten.

Og jeg har fått to pakker som jeg gjerne vil få henta. Men det må vente til i morgen. Hadde vært digg å sitti med den pakka nå, alene med X-Factor. Men. . . .

Hulken

Herregud for en styrke jeg får når jeg blir skikkelig sinna. Snakk om adrenalin som pumper!
Jon bare stakk etter at jeg hadde tatt graviditetsprøva, helt uten å gi meg klem, si "Det var synd," eller et eller annet annet, og da klikka jeg litt i vinkel.
Planen var egentlig å rive en knagg ned fra veggen, men den satt litt VEL hardt fast. Så det eneste jeg fikk gjort var å mishandle den til de grader, ser ikke lenger ut som en krok.

Og det som var så sjukt var at jeg dagen etter skulle ordne den jævla knaggen igjen, men jeg klarte nesten ikke vrikke de jævla "armene". =O

Dramaqueen(s)

Jeg og Elizabeth skulle liksom hatt Halloween-party hjemme hos henne, men onsdagen samme uke avlyste ho festen, fordi ho ikke var i humør til å feste. Jeg foreslo at vi kunne ha det hos oss (tenkte kanskje det var rydding, pynting og sånn ho ikke gledet seg til), men det var ho heller ikke interessert i. Så ho foreslo å gå ut å spise på Chang Cheng istedet. Jeg lovte og spørre Jon når jeg kom hjem, og til Elizabeths store skuffelse og irritasjon sa han nei. Grunnet Alex som hadde brukt penger, og fordi vi alle hadde gledet oss. Jeg gledet meg kjempemye, for da fikk jeg ha på kjolen min (i og med at jeg skulle være prinsesse.)
Her kommer en sms-samtale vi hadde på torsdag;


LINE:
Ehm... Vi kommer til å ha Halloween-partyet her hjemme. Alex har handlet kostyme for 800 spenn, og har gledet seg veldig. Så vi rekker nok ikke å spise ute, for vi må ordne i stand. Sorry. :( Men dere kan gjerne komme hvis dere vil. :)

ELIZABETH:
Javel... Men da drar vi hjem til mamma trur jeg...

LINE:
Okei. Kjipt det blei sånn her, da. :-S
Men Jon synes det ble litt teit å avlyse når han hadde brukt penger.

ELIZABETH:
Ja, jeg synes dette var litt dårlig... Det var jo du og jeg som skulle ha dette sammen lissom...

LINE:
Ja, men det var jo du som avlyste det...
Dere er hjertelige velkommen hit, da. :)

ELIZABETH:
Seriøst asså! Det har jeg aldri gjort! Jeg sa om vi heller kunne dra å spise sammen! Å du av alle burde vite eller aller minst vise forståelse for at ting ikke er så lett når man sliter med psyken... Det trodde jeg iallefall...

Assa, hva er det her? Det har da INGENTING med at jeg ikke forstå meg på psykisk sykdom. Det det hele handler om er at ho ikke får vilja si. Det er jo helt fuckings kokkeli-monke! Jeg spurte Jon, og som han sa, hadde ikke Alex brukt penger, så hadde vi gått ut å spise. Men nå har det seg slik at han hadde brukt penger, og det er veldig frekt og uhøflig å avlyse noe så sent.

LINE:
Viste ikke jeg forståelse igår? =O
Jeg var jo enig i at vi kunne gå ut og spise, jeg. Men Jon vil heller feste, og Alex har faktisk gjort mye for å finne kostymer og sånn. Vi har gledet oss, sant! Og du sa da virkelig igår at du ikke ville ha noen fest... At du ikke er i humør til det.
Og jeg skjønner det veldig godt, jeg. Er det noe jeg har, så er det faen i meg empati for andre mennesker.
Og hvis vi skal stelle istand til fest her hjemme, så rekker ikke vi å gå ut å spise.

ELIZABETH:
Å herregud... Ja, igår viste du ja! Men det er ikke bare hva Jon vil som teller her! Vi var jo sammen om dette!! Å jeg er faen ikke sånn som dilter etter andre ass! Men dere får vær så god feste å kose dere da! Jeg ville i allefall vist hensyn hvis det var oss... For vi var faktisk sammen om dette! Men jeg skjønner hva som er saken... Jon har ikke den minste anelse om hva psykiske problemer er, eller hva det vil si! Ellers så hadde han faen ikke vært på denne måten... Men da veit jeg hvem jeg kan stole på å ikke iallefall...

Og her også, kommer med det tullet om at folk (her; Jon) ikke skjønner noe av psykisk sykdom. Hva faen har det med saken å gjøre?! Og det om å vise hensyn, Elizabeth veit ikke hva ordet hensyn innebærer. Se bare på hvordan hun behandler dyra sine, og ikke minst kjæresten sin. Og ja, vi var to om det (om å planlegge festen), men vi var faktisk seks om selve festen. *rister oppgitt på hodet*

LINE:
Nei, men det du vil, det er det som teller? Det er bare deg vi må ta hensyn til? Nå er du faen i meg barnslig ass!
VI HAR IKKE RÅD TIL Å SPISE UTE SÅNN SOM DERE, VI ER RÆVVA TIL Å SPARE PENGER, HAR DU IKKE FÅTT MED DEG DET?
Og hva med Alex? Han har brukt nesten tusen spenn på det her, burde vi ikke ta hensyn til han? Du er en dramaqueen nå, Elizabeth. Tenk det litt om! Nå tar du litt av. Du kan faen ikke sitte der å skylde på han.
Og hva faen har det her med å ikke kunne stole på noen å gjøre? Jeg sa ifra at jeg skulle spørre, og svaret var nei. Det må du jo forstå. Jeg er ingen dilter av den grunn. Jeg TAR HENSYN til kjæresten min...

ELIZABETH:
Nå får du faen i meg gi deg!! Er for faen ikke jeg som setter meg til å røyke hasj når den minste ting går meg i mot! Å jeg løper ikke strake veien til kjøpesenter så fort jeg får penger mellom henda! Syns seriøst du blir mer og mer KIM!! Å at jeg er dramaqueen ville jeg vel først sett litt på meg selv først! Du er ikke den dritt bedre sjøl!

Og her, da. Shit ass! Hasj? Pengebruk? Hvorfor begynner ho brått å snakke om det? *rister enda mer oppgitt på hodet* Ho har jo INGETING å si, for ho veit sikkert inni seg at ho har bæsja på leggen, så dermed kommer ho med masse drit isteden. Unødvendig ass! Jeg kunne sagt masse stygge ting om henne også, men sånn gjør man ikke mot venninnene sine. I hvert fall ikke når man kjenner vedkommendes bakgrunn ogoppvekst, og tidligere vennskap/forhold.

LINE:
Herregud, Elizabeth. Hva ER problemet ditt nå? Hva har det her med hasj å gjøre?
Du må da innrømme at du lager drama ut av en liten ting nå. Bare fordi vi skal ha fest likevel, så klikker det i vinkel for deg. Du må da se at det er litt rart?
Og ja, jeg skjønner at det er kjipt at det ikke ble noe av middagen, men det kan vi gjøre en annen dag.
Tenk deg litt om, da. Alex har brukt MYE penger, og så får han beskjed om at det ikke blir noe av likevel. Da ble han irritert, og Jon sa at vi heller kan ta festen hos oss.
Og vi ble jo enige om at vi skulle ha fest til neste år isteden, for da var du kanskje i bedre humør...

Og der hadde ho jammen ikke mer å si. SJOKK! Sånne mennesker, som drar frem all mulig drit, de er så... Hrmf! Ho sier at ho er så flink til å si ting face to face, og at ho aldri holder noe inne. Det med hasjen og pengebruken må jo ha irritert henne, da. Men ho har ikke vært "mann" nok til å ta det opp med meg. Fy faen for et destruktivt vennskap ass!

Hva faen skal man med fiender når man har venner som det her?

Peters = MEGAIDIOT!

Elin er jo den som hadde vunnet hele forbanna tingen!!!
Jeg sitter her og griner fordi han sendte henne hjem. Jeg hadde virkelig kjøpt cd'n hennes. Greit ho ser ikke ut med de øya, men HØR på ho, da. Herregud!!!

Hadde ho vært i en av de andres gruppe, så vedder jeg en million for at ho haded gått videre. Det er skikkelig trist at jeg ikke skal få høre henne synge mer. :(

Trippelipp

Herregud, det her er rett og slett som en evig tripp. :-S Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli meg selv igjen. Men forhåpentligvis gir det seg i morgen. Det ville vært litt rart, å korke over på allergitabletter liksom... Men det føles rett og slett sånn ut.
Alle lyder kryper inni huden min, og alle høye lyder klorer meg. Det er på en måte litt gøy, men samtidig er redselen for at jeg skal forbli sånn her der. :-(

Og balansen min... Den er ikke helt bra. Istad holdt jeg på å falle rett ned i glassbordet. Og jeg klarer nesten ikke løfte føttene. Og jeg glipper ting ut av henda hele tiden. Det er er FREAKY!

Men det som også er litt sjukt... Jon DRO! Han visste jeg hadde tatt FEMTI piller, og allikevel dro han. Det er ganske sjukt! Det er ENDA et bevis på at penger og jobben hans er viktigere enn meg.

Mitt første "selvmordsforsøk"

Herregud, jeg skremte meg selv igår ass. Da var jeg VIRKELIG klar for å gjøre en ende på alt. Tok resten av Ataraxen min, 50 piller og håpet at de skulle virke i noen dager. Men når jeg fikk tenkt meg om, det er ALLERGItabletter, det skjer ikke mye når man tar de... Det eneste som skjedde var at jeg følte meg skev, jeg skalv, frøs og klarte så vidt å komme meg i seng uten å tryne. Men jeg sov godt, da, veldig godt!

Selv om det var et helt elendig et, så føler jeg at det er det nærmeste jeg har kommet selvmord...

Periodontitt

For den artikkelen jeg leste, etter å ha lest Tinas blogg, den skremte jo ikke DRITTEN ut av meg, da. Jeg er så redd jeg nå, så jeg kjenner at tenna er løse, og jeg kjenner at jeg har kjempevondt i munn. Og jeg mener, men den tannhygiena jeg har, så er det jo ikke tvil om at jeg kommer til å få det drite der. :( Men nå har jeg pussa tenne HVER dag etter at jeg leste det, ikke at det er så lenge siden, men jeg er jo flink, da. Og jeg mener, et sted må man jo starte.

Apropos start. Jeg er jævlig deprimert om dagen, ALT er mørkt (og det hjalp ikke akkurat at jeg dro frem alle regningene våre istad...), men jeg er likevel flinkere nå enn hva jeg var før. Jeg vasker klær, tømmer kattekassa, lager middag, rydder opp de tørre klærne, og rydder inn og ut av oppvaskmaskin. Jeg gjør dessverre bare èn ting per dag, men jeg er stolt forde, jeg. =D

Eeeee

Herregud, leste nettopp et av innleggene til Tina, og der hadde ho lagt inn en kobling til youtube; med en sang av Infected Mushroom.
Og nå... Nå har jeg veldig lyst til å ta e'en som ligger i ringesken på toppen av den hvite kommoden min. Jeg er i SÅ e-modus nå, at det er helt skremmende. Jeg hører bare musikken, jeg kjenner hver liten bevegelse i sofa'n, tastene er harde som stein (samtidig som de er som bomull) og jeg klarer ikke ligge rolig. Jeg klarer så jævlig godt å komme meg inn i et sånt modus igjen. Men jeg aner ikke om det er i hodet mitt, eller om jeg faktisk ER der. Men jeg kjenner nå at jeg er skikkelig på tur. Hører HØYT på Infected Mushroom, og skulle ønske Otto eller Ben var her og holdt meg med selskap. For E er ikke noe jeg vil ta uten folk her, just in case.

God venninne!

Jeg og Jon skulle egentlig vært hos Marianne idag. Jeg hadde gledet meg lenge, og jeg hadde planlagt hva jeg skulle ha på meg og hele pakka. Men da klokka var halv seks (vi skulle være der klokka sju) fikk jeg melding av Lene. Hun lurte på om jeg hadde noen planer for kvelden, for hun trengte meg veldig mye, for det var ingen andre som kunne komme. Så jeg kastet på meg klærne mine, røska med meg en loff og leverpostei (var kjempesulten og bare MÅTTE spise når jeg kom til Lene) og så hoppa jeg i bilen. Jeg stakk en kort tur innom butikken for å kjøpe litt brus til oss, og var hos henne i løpet av en halv time.

Jeg trodde at det kunne ha noe med Tobias å gjøre, i og med at hun skrev i meldingen at hun ikke hadde noen andre akkurat nå. Men jeg hadde ikke trodd at det var det at han hadde dumpet henne. :( Jeg mener... Når jeg var der på onsda'n snakket de om giftemål og så kjempeforelskede ut, og så plutselig bare... PANG!
Hun satt der og bare "Hva skjedde?", og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Jeg føler meg så dum når jeg er med triste mennesker, for jeg veit ikke hva jeg skal si, og er veldig redd for å si noe feil... Men jeg tror det gikk bra, tror ikke jeg sa noe feil, eller noe som gjorde henne enda tristere.

Bestevenninna hennes kunne ikke komme, da, for hun skulle drikke... Men Lene kunne jo gjerne være med, da. . . Assa, du ber ikke en deprimert person på FYLLEFEST vettu. Og du dropper fylla for å være der for venninna di! Herregud, jeg føler jeg blir skikkelig forbanna!

Men jeg følte meg i hvert fall som en god venninne, da. Og det er faktisk lenge siden jeg har følt meg som en god venninne, egentlig en hel evighet siden jeg følte meg som en venninne i det hele tatt. Men nå har jeg i hvert fall bevist for Lene at jeg er der for henne, uanfuckingsett!

Skuffende skitur

Forrige uke var vi i Halden og hentet ski, til både meg og Jon, og jeg har ikke gjort annet enn å snakke om skiturer i en hel uke nå. Og da vi endelig kom oss ut i løypene ble det hele en fiasko. :'( Vi hadde gått i omtrent ti minutter, så sa ryggen min takk for seg. Men jeg presset meg videre, svetten rant og ryggen verka og alt var egentlig bare drit. Men jeg hadde så lenge ventet på skituren, så jeg presset meg enda mer. Et stykke innover kom vi til en ganske lang og litt bratt bakke, så da ble vi enige om å snu (ingen av oss var egentlig særlig keene på å prøve oss på den bakken med det første.)

Jon var den første som tryna, og mens jeg kom mot han og lo, tryna jeg også. *ler* Men jeg gjorde det med vilje, da, for jeg syntes det gikk for fort! Jeg er en skikkelig pingle når det kommer til ski, for jeg la meg ned en gang til også, fordi det gikk for fort.
MEN; To av gangene jeg tryna, gjorde jeg det IKKE med vilje, og nå har jeg blåmerker både på rompa og beina.

Alt i alt var det veldig gøy, men i og med at det ble så kort, synes jeg det ble en skuffende skitur.