Ja, da var første dag på jobb vel overstått. Jeg veit ikke helt hva jeg tenker og føler om den jobben her ennå. Det var en liten stund der hvor jeg tenkte for meg selv at jeg var veldig sliten. Ikke så mye i kroppen, men i hodet. Så jeg tror jeg skal snakke om Susanne om det, nevne at jeg kanskje kan trenge litt flere pauser enn de andre. Eller kanskje ikke pauser, som i ut å røyke. Men litt mer sånn; gå rundt i butikken og rydde i hyller og sånn. For det gjorde jeg en del i dag, og det var lungt. Da kunne jeg ta det i mitt eget tempo (det har jeg nemlig funnet ut at er det beste for meg.) Alt i alt gikk det MYE bedre enn jeg hadde trodd. Jeg kom godt overens med de andre, jeg var ikke stille og utafor, jeg kommenterte ting og var med i samtalene. Så ja, en fin første dag.
Jeg fikk ikke prøvd meg i kassa idag, noe som er like greit for min del. Jeg kan godt bare gå rundt å rydde i hyller, fylle på varer og surre rundt. Jeg likte det. Jeg liker orden. Og det trengs litt orden i en butikk som det er SÅÅ mye varer i. Men vi får se hva som skjer i morra og fredag (jeg må vel nesten få prøve kassa håper jeg..)
Jeg sa meg også villig til å ta meg av kontorarbeid. Monika sa at ho hatet det, så da fikk jeg sagt at jeg jobba for Sture, og at jeg er veldig glad i kontroarbeid (og at jeg har lyst til å bli regnskapsfører.)
Nina #1 skulle se gjennom en liste idag, en ordreliste over varer som hadde kommet. Men fant ikke ut av det. Jeg fant det ut med en gang, og jeg tror kanskje de blei litt imponert. Jeg har prøvd i hele dag å vise hva jeg er god for, at de har tatt inn en praksisplasskandidat som jobber, selv om hun ikke får en dritt for det. =P Jeg tror jeg kommer til å trives der, for folkene er hærlige! =D
Viser innlegg med etiketten Angst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Angst. Vis alle innlegg
18.05.2011
30.03.2011
Sofagrisen begynner treningen
I dag tok jeg buss, for første gang på FIRE år! Jeg gikk på ved Berglyhallen, etter å ha GÅTT dit. =P Jeg spurte bussjåføren om han stoppet på utsiden politistasjonen, svaret jeg fikk var ikke særlig vennlig (eller assa, svaret var jo greit, men tonefallet hans var ikke noe hyggelig.) På veien kjente jeg angsten komme; jeg svetta, skalv og blei helt tørr i halsen. Jeg holdt på å gå av ved Remmen, men sa til meg selv at dette klarer du. Så jeg sto i situasjonen og kom meg til by'n. =D *stolt* Jeg gikk av på bybrua og ringte Susanne for å fortelle at jeg blei litt forsinka. (Gikk dermed fra bybroa til Podium.)
På Podium snakket vi litt om forhold, drikking, skole, jobb og terapi. Egentlig skulle vi tatt sånne tester, men jeg kom for sent, og jeg var så ivrig etter å fortelle om hvor flink jeg var som tok buss, så det spora litt av. =P Testene tar vi dermed neste gang. Og uka etter skal jeg ta med meg regningene mine, og så skal hun hjelpe meg med å ringe rundt å snakke med kreditorer og sånn. =D Lenge leve, Susanne, hun er konge!
Etter Podium var det på tide å ta yet another bus, denne gangen til Remi. Jeg var ikke hundre prosent sikker på hvor bussen stoppa, så jeg prøvde å få tak i Cathrine; uten hell! Men jeg gikk bort til Thon Hotell og fikk spurt en bussjåfør hvor bussen kom til å stoppe. Han var kjempehyggelig og hjelpsom, ikke i nærheten av han idioten fra morra'n. Han som kjørte bussen til Hov var også kjempehyggelig, og kunne fortelle meg at jeg også kan ta Sommero-bussen til Remi (for Hov-bussen går bare en gang om dagen, og bare på skoledager...)
Gikk av på Folkevang, og fikk dermed enda mer trim. Og det var så deilig å gå idag, for været har vært helt utrolig. Stekende sol, ikke vind. Kjempegodt! Vi tok en røyk på veranda'n, og så gikk vi inn og så på Jackass. Denne gangen fikk vi jo faktisk med oss mesteparten av filmen. Og det er i grunn litt kjedelig, for jeg hadde jo håpa på å få meg noe. =P Men han var jo ikke alene hjemme, og jeg er tross alt ikke noe særlig stille av meg, så vi får heller ta det når han kommer hit igjen. ;) Nå er det tross alt hele FIRE dager siden jeg fikk meg noe. Hihi!
Utover ettermiddagen skulle vi møte Cathrine hos Maria, og da fant vi ut at vi skulle gå. Eller, REMI fant ut at vi skulle gå. Så han slapp å kjøre den elektriske. ;) Jeg ble veldig sliten i armene (for jeg måtte holde han igjen i nedoverbakkene) og ble sliten i pusten, men merka det ikke i beina. Remi mente på at vi kom til å bruke 20 minutter, og da han sa det til Cathrine holdt hun på å le seg i hjel. Jeg regna med at vi kom til å bruke minst en time (Maria bor ved Video Verden), men var der etter 40 minutter. =D
Så en film når vi kom frem (Duplex), blueray, og det var fæle greier. Det føltes ut som om menneskene satt i stua sammen med oss. Så jeg må si jeg ikke er særlig fan av det gett. Det ble rett og slett FOR virkelig, spør du meg. Så kommer nok ikke til å kjøpe meg det før jeg absolutt MÅ. Remi drakk et par øl, for han skulle på Russekro. Jeg fikk en slurk av Bacardien hans, for jeg var nødt til å følge han til by'n. Og jeg tenkte; Hjelp! By'n uten alkohol, det tør jeg ikke. Men siden dette var en dag hvor jeg prøvde meg på nye ting, så holdt det med den lille slurken. ;)
Klokka elleve begynte vi å rusle mot byen, og når vi hadde satt fra oss Remi på Hannestad, cruisa vi litt rundt i by'n for å sjekke livet. Men det var ingen kjente der, ingen jeg kjente i hvert fall. Vi tok en tur innom Kongens for å se, og da ingen var der bar det til Butts hvor vi kjøpte oss litt nattmat. Gjett hva det ble liksom... Chicken Tikka på meg, og Cathrine var så heldig å få en stor hamburger til prisen av liten (siden jeg er stamkunde der ;)
Dette har vært en aktiv dag, og jeg er faktisk ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å være. :) Jeg ser lyset i enden av tunnellen, og jeg veit det ikke er et tog denne gangen! =D
På Podium snakket vi litt om forhold, drikking, skole, jobb og terapi. Egentlig skulle vi tatt sånne tester, men jeg kom for sent, og jeg var så ivrig etter å fortelle om hvor flink jeg var som tok buss, så det spora litt av. =P Testene tar vi dermed neste gang. Og uka etter skal jeg ta med meg regningene mine, og så skal hun hjelpe meg med å ringe rundt å snakke med kreditorer og sånn. =D Lenge leve, Susanne, hun er konge!
Etter Podium var det på tide å ta yet another bus, denne gangen til Remi. Jeg var ikke hundre prosent sikker på hvor bussen stoppa, så jeg prøvde å få tak i Cathrine; uten hell! Men jeg gikk bort til Thon Hotell og fikk spurt en bussjåfør hvor bussen kom til å stoppe. Han var kjempehyggelig og hjelpsom, ikke i nærheten av han idioten fra morra'n. Han som kjørte bussen til Hov var også kjempehyggelig, og kunne fortelle meg at jeg også kan ta Sommero-bussen til Remi (for Hov-bussen går bare en gang om dagen, og bare på skoledager...)
Gikk av på Folkevang, og fikk dermed enda mer trim. Og det var så deilig å gå idag, for været har vært helt utrolig. Stekende sol, ikke vind. Kjempegodt! Vi tok en røyk på veranda'n, og så gikk vi inn og så på Jackass. Denne gangen fikk vi jo faktisk med oss mesteparten av filmen. Og det er i grunn litt kjedelig, for jeg hadde jo håpa på å få meg noe. =P Men han var jo ikke alene hjemme, og jeg er tross alt ikke noe særlig stille av meg, så vi får heller ta det når han kommer hit igjen. ;) Nå er det tross alt hele FIRE dager siden jeg fikk meg noe. Hihi!
Utover ettermiddagen skulle vi møte Cathrine hos Maria, og da fant vi ut at vi skulle gå. Eller, REMI fant ut at vi skulle gå. Så han slapp å kjøre den elektriske. ;) Jeg ble veldig sliten i armene (for jeg måtte holde han igjen i nedoverbakkene) og ble sliten i pusten, men merka det ikke i beina. Remi mente på at vi kom til å bruke 20 minutter, og da han sa det til Cathrine holdt hun på å le seg i hjel. Jeg regna med at vi kom til å bruke minst en time (Maria bor ved Video Verden), men var der etter 40 minutter. =D
Så en film når vi kom frem (Duplex), blueray, og det var fæle greier. Det føltes ut som om menneskene satt i stua sammen med oss. Så jeg må si jeg ikke er særlig fan av det gett. Det ble rett og slett FOR virkelig, spør du meg. Så kommer nok ikke til å kjøpe meg det før jeg absolutt MÅ. Remi drakk et par øl, for han skulle på Russekro. Jeg fikk en slurk av Bacardien hans, for jeg var nødt til å følge han til by'n. Og jeg tenkte; Hjelp! By'n uten alkohol, det tør jeg ikke. Men siden dette var en dag hvor jeg prøvde meg på nye ting, så holdt det med den lille slurken. ;)
Klokka elleve begynte vi å rusle mot byen, og når vi hadde satt fra oss Remi på Hannestad, cruisa vi litt rundt i by'n for å sjekke livet. Men det var ingen kjente der, ingen jeg kjente i hvert fall. Vi tok en tur innom Kongens for å se, og da ingen var der bar det til Butts hvor vi kjøpte oss litt nattmat. Gjett hva det ble liksom... Chicken Tikka på meg, og Cathrine var så heldig å få en stor hamburger til prisen av liten (siden jeg er stamkunde der ;)
Dette har vært en aktiv dag, og jeg er faktisk ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å være. :) Jeg ser lyset i enden av tunnellen, og jeg veit det ikke er et tog denne gangen! =D
11.03.2011
100 Vival, ja takk!
Jeg er så uendelig trist nå. Har mistet Jon! Og han betyr så enormt mye for meg, og nå sitter jeg bare og gråter.
14.02.2011
Superchick - Beauty From Pain
The lights go out all around me
One last candle to keep out the night
And then the darkness surrounds me
I know I'm alive
But I feel like I died
And all that's left is to accept that it's over
My dreams ran like sand through the fists that I made
I try to keep warm but I just grow colder
I feel like I'm slipping away
After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
My whole world is the pain inside me
The best I can do is just get through the day
When life before is only a memory
I wonder why God lets me walk through this place
And though I can't understand why this happened
I know that I will when I look back someday
And see how you've brought beauty from ashes
And made me as gold purified through these flames
After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
Here I am at the end of me
Trying to hold to what I can't see
I forgot how to hope
This night's been so long
I cling to your promise
There will be a dawn
After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
One last candle to keep out the night
And then the darkness surrounds me
I know I'm alive
But I feel like I died
And all that's left is to accept that it's over
My dreams ran like sand through the fists that I made
I try to keep warm but I just grow colder
I feel like I'm slipping away
After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
My whole world is the pain inside me
The best I can do is just get through the day
When life before is only a memory
I wonder why God lets me walk through this place
And though I can't understand why this happened
I know that I will when I look back someday
And see how you've brought beauty from ashes
And made me as gold purified through these flames
After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
Here I am at the end of me
Trying to hold to what I can't see
I forgot how to hope
This night's been so long
I cling to your promise
There will be a dawn
After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain
27.08.2010
Hvor er du, Bernhard?
Herregud, hvor er barnet mitt?
Jeg klarer nesten ikke å tenke på annet. Og når jeg først tenker på noe annet, får jeg dårlig samvittighet for at jeg gjør det. Jeg gråter konstant og har vel egentlig innsett at han nok er død. Men så er det en del av meg som nekter å innse det. En del av meg som ikke vil miste han. Han er tross alt min førstefødte, som var levende.
Men så mammadalt som Bernhard er, så klarer jeg ikke å tro at han har vært ute på en lang tur. Han klarer ikke en hel dag uten mora si for faen! Jeg har tenkt tanken at han har savna mamma'n sin så veldig at han har gått ut for å lete etter meg. Men da er jeg 100% sikker på at han hadde kommet når jeg ropte på han. Herregud, hva skal jeg gjøre? Hvordan i helvette skal jeg klare å takle det her; uten psykolog, uten gruppe.
Jeg klarer nesten ikke å tenke på annet. Og når jeg først tenker på noe annet, får jeg dårlig samvittighet for at jeg gjør det. Jeg gråter konstant og har vel egentlig innsett at han nok er død. Men så er det en del av meg som nekter å innse det. En del av meg som ikke vil miste han. Han er tross alt min førstefødte, som var levende.
Men så mammadalt som Bernhard er, så klarer jeg ikke å tro at han har vært ute på en lang tur. Han klarer ikke en hel dag uten mora si for faen! Jeg har tenkt tanken at han har savna mamma'n sin så veldig at han har gått ut for å lete etter meg. Men da er jeg 100% sikker på at han hadde kommet når jeg ropte på han. Herregud, hva skal jeg gjøre? Hvordan i helvette skal jeg klare å takle det her; uten psykolog, uten gruppe.
27.04.2010
Vennskap
Fy faen, det er vondt å vite at ingen (med unntak av kjæresten min) ser på meg som sin beste venn. Eller jo, Lene sier ho gjør det, og det er jo en liten trøst. :)
Men vi sees så jævla sjeldent og det gjør så vondt. Jeg kommer aldri til å bli hennes beste venn, for ho har Hanne-Therese og Marita, og da er det ikke plass til meg. Vi avtaler støtt og stadig at vi skal sees oftere, men det skjer liksom ikke. Og jeg skjønner det godt, for jeg klarer nesten ikke kontakte andre mennesker enn mamma og Jon lenger. Faen jeg måtte bruke en hel helg bare på å manne meg opp til å ringe KRISTIN, liksom... Jeg sitter bare her i sofa'n og visner, og jeg er redd for at jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere kommer det til å bli å komme tilbake til den virkelige verden. Men dette skulle handle om vennskap, ikke sykdom.
Marianne ser jeg også nesten aldri, men det har litt med Mia å gjøre, tror jeg. Det blir liksom Tina og Zinnia all over again. Jeg veit ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og hva jeg kan si, for jeg er redd for at det skal komme videre til Mia, og så liker ho meg ENDA mindre (om det i det hele tatt er mulig...) Jeg liker veldig godt å være med Marianne, men jeg kan noen ganger føle på det at hun er så "voksen" i forhold til meg. Eller... Veit ikke helt åssen jeg skal forklare det.
Bodil er jo nesten helt ute av livet mitt. Men der må hun ta på seg litt skyld også ass, for hun er ikke flink til å ta kontakt ho heller. Og så er det Øystein, da, jeg klarer virkelig ikke den kisen der! Han er så irriterende, og er hele tida sur og hever stemmen og er bare udregelig! Er koselig å være hos henne og se film, men det er best når det bare er henne og meg.
Kristin. Hun bor jo ganske langt unna, og jeg er redd for å kjøre bil på nye steder, så der kan man si det er en STOR barriere som må brytes. Jeg savner henne veldig, alle de morsomme tingene vi gjorde sammen, alt det crazy greiene. Men den tiden er på en måte forbi, og jeg har lenge følt at vi aldri kommer tilbake dit. Men jeg fortere jeg innså det, jo fortere kunne jeg konsentrere meg om å beholde henne som venn. Å ha henne i livet holder lenge for meg. :)
Kim har sklidd litt vekk fra meg. Inn og ut fra sykehuset, og veldig dopa på medisiner, så er han ikke så lett å tracke down. Men det er veldig deilig å være med han, for han løfter selvtilliten min. Men jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at uansett hva jeg sier, så er det ikke nok. Og det føles overhode ikke godt ut. =S
Men vi sees så jævla sjeldent og det gjør så vondt. Jeg kommer aldri til å bli hennes beste venn, for ho har Hanne-Therese og Marita, og da er det ikke plass til meg. Vi avtaler støtt og stadig at vi skal sees oftere, men det skjer liksom ikke. Og jeg skjønner det godt, for jeg klarer nesten ikke kontakte andre mennesker enn mamma og Jon lenger. Faen jeg måtte bruke en hel helg bare på å manne meg opp til å ringe KRISTIN, liksom... Jeg sitter bare her i sofa'n og visner, og jeg er redd for at jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere kommer det til å bli å komme tilbake til den virkelige verden. Men dette skulle handle om vennskap, ikke sykdom.
Marianne ser jeg også nesten aldri, men det har litt med Mia å gjøre, tror jeg. Det blir liksom Tina og Zinnia all over again. Jeg veit ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og hva jeg kan si, for jeg er redd for at det skal komme videre til Mia, og så liker ho meg ENDA mindre (om det i det hele tatt er mulig...) Jeg liker veldig godt å være med Marianne, men jeg kan noen ganger føle på det at hun er så "voksen" i forhold til meg. Eller... Veit ikke helt åssen jeg skal forklare det.
Bodil er jo nesten helt ute av livet mitt. Men der må hun ta på seg litt skyld også ass, for hun er ikke flink til å ta kontakt ho heller. Og så er det Øystein, da, jeg klarer virkelig ikke den kisen der! Han er så irriterende, og er hele tida sur og hever stemmen og er bare udregelig! Er koselig å være hos henne og se film, men det er best når det bare er henne og meg.
Kristin. Hun bor jo ganske langt unna, og jeg er redd for å kjøre bil på nye steder, så der kan man si det er en STOR barriere som må brytes. Jeg savner henne veldig, alle de morsomme tingene vi gjorde sammen, alt det crazy greiene. Men den tiden er på en måte forbi, og jeg har lenge følt at vi aldri kommer tilbake dit. Men jeg fortere jeg innså det, jo fortere kunne jeg konsentrere meg om å beholde henne som venn. Å ha henne i livet holder lenge for meg. :)
Kim har sklidd litt vekk fra meg. Inn og ut fra sykehuset, og veldig dopa på medisiner, så er han ikke så lett å tracke down. Men det er veldig deilig å være med han, for han løfter selvtilliten min. Men jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at uansett hva jeg sier, så er det ikke nok. Og det føles overhode ikke godt ut. =S
01.02.2010
Komplisert
Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett har for mye bagasje for å opprettholde et vennskap, eller i det hele tatt skaffe meg nye. Lurer på om livet mitt og alle problemene mine rett og slett er for kompliserte. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan Jon holder ut!
22.12.2009
07.12.2009
What a loooooooser!
Herregud, for en taper jeg er.
Jeg HATER facebook til tider. Jeg plager meg selv så langt inn i helvette noen ganger, ved å se på gamle kjente. Jeg føler at alle enten har fått barn, har startet karriere, har kjøpt seg hus/leilighet eller til og med giftet seg.
Hva har jeg?
Herregud, jeg har ingenting. Ingen karriere, en jobb som nesten ALLE latterliggjør, et hus jeg "eier", men som sikkert aldri blir mitt, og jeg kan se LANGT etter barn. Og jeg hater det. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde kommet meg videre i livet. Blitt frisk, fullført utdannelsen min og kommet meg i jobb. Men tankene om at jeg ALDRI kommer til å klare det begynner å ta fullstendig overhånd. :-(
Det føles som om de fleste har full kontroll, på alt. Jeg har ikke kontroll på noe. Og i hvert fall ikke økonomi, og det er jo egentlig det viktigste.
Uff, jeg hater det her ass. Det hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt født. For da hadde jeg sluppet alt det dritet her. Pengemas, kjærlighetssorg, familie som blir skuffet, venner som svikter og alt annet drit som livet drar med seg.
Jeg HATER facebook til tider. Jeg plager meg selv så langt inn i helvette noen ganger, ved å se på gamle kjente. Jeg føler at alle enten har fått barn, har startet karriere, har kjøpt seg hus/leilighet eller til og med giftet seg.
Hva har jeg?
Herregud, jeg har ingenting. Ingen karriere, en jobb som nesten ALLE latterliggjør, et hus jeg "eier", men som sikkert aldri blir mitt, og jeg kan se LANGT etter barn. Og jeg hater det. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde kommet meg videre i livet. Blitt frisk, fullført utdannelsen min og kommet meg i jobb. Men tankene om at jeg ALDRI kommer til å klare det begynner å ta fullstendig overhånd. :-(
Det føles som om de fleste har full kontroll, på alt. Jeg har ikke kontroll på noe. Og i hvert fall ikke økonomi, og det er jo egentlig det viktigste.
Uff, jeg hater det her ass. Det hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt født. For da hadde jeg sluppet alt det dritet her. Pengemas, kjærlighetssorg, familie som blir skuffet, venner som svikter og alt annet drit som livet drar med seg.
06.10.2009
Trippelipp
Herregud, det her er rett og slett som en evig tripp. :-S Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli meg selv igjen. Men forhåpentligvis gir det seg i morgen. Det ville vært litt rart, å korke over på allergitabletter liksom... Men det føles rett og slett sånn ut.
Alle lyder kryper inni huden min, og alle høye lyder klorer meg. Det er på en måte litt gøy, men samtidig er redselen for at jeg skal forbli sånn her der. :-(
Og balansen min... Den er ikke helt bra. Istad holdt jeg på å falle rett ned i glassbordet. Og jeg klarer nesten ikke løfte føttene. Og jeg glipper ting ut av henda hele tiden. Det er er FREAKY!
Men det som også er litt sjukt... Jon DRO! Han visste jeg hadde tatt FEMTI piller, og allikevel dro han. Det er ganske sjukt! Det er ENDA et bevis på at penger og jobben hans er viktigere enn meg.
Alle lyder kryper inni huden min, og alle høye lyder klorer meg. Det er på en måte litt gøy, men samtidig er redselen for at jeg skal forbli sånn her der. :-(
Og balansen min... Den er ikke helt bra. Istad holdt jeg på å falle rett ned i glassbordet. Og jeg klarer nesten ikke løfte føttene. Og jeg glipper ting ut av henda hele tiden. Det er er FREAKY!
Men det som også er litt sjukt... Jon DRO! Han visste jeg hadde tatt FEMTI piller, og allikevel dro han. Det er ganske sjukt! Det er ENDA et bevis på at penger og jobben hans er viktigere enn meg.
05.10.2009
Mitt første "selvmordsforsøk"
Herregud, jeg skremte meg selv igår ass. Da var jeg VIRKELIG klar for å gjøre en ende på alt. Tok resten av Ataraxen min, 50 piller og håpet at de skulle virke i noen dager. Men når jeg fikk tenkt meg om, det er ALLERGItabletter, det skjer ikke mye når man tar de... Det eneste som skjedde var at jeg følte meg skev, jeg skalv, frøs og klarte så vidt å komme meg i seng uten å tryne. Men jeg sov godt, da, veldig godt!
Selv om det var et helt elendig et, så føler jeg at det er det nærmeste jeg har kommet selvmord...
Selv om det var et helt elendig et, så føler jeg at det er det nærmeste jeg har kommet selvmord...
11.09.2009
Ny jobb?
Har fått jobb som konsulent for Party Lite.
Foreløpig skal jeg være konsulent for mitt, mammas og Elizabeths party, men liker jeg det, så kommer jeg nok til å fortsette. Det er et jævla pyramidespill, men jeg har jo ikke aksjer eller penger i firma, så jeg mister jo ikke noe, liksom. Men jeg gruer meg som en pingle, da, for det å stå foran folk, og være midtpunkt, og EDRU... Det kan bli en utfordring!
Det som er så digg er at jeg bestemmer jo ALT selv. Når jeg vil ha party, hvem jeg ville holde party for og hvor mange partyer jeg vil ha i uka/måneden. Så denne jobben passer meg ypperlig. Pluss at jeg ikke tjener så mye at jeg må skatte. =D
Foreløpig skal jeg være konsulent for mitt, mammas og Elizabeths party, men liker jeg det, så kommer jeg nok til å fortsette. Det er et jævla pyramidespill, men jeg har jo ikke aksjer eller penger i firma, så jeg mister jo ikke noe, liksom. Men jeg gruer meg som en pingle, da, for det å stå foran folk, og være midtpunkt, og EDRU... Det kan bli en utfordring!
Det som er så digg er at jeg bestemmer jo ALT selv. Når jeg vil ha party, hvem jeg ville holde party for og hvor mange partyer jeg vil ha i uka/måneden. Så denne jobben passer meg ypperlig. Pluss at jeg ikke tjener så mye at jeg må skatte. =D
13.06.2009
Tiger har født
Min kjære lille Tiger lå på sofa'n og kosa seg, og brått kom det masse safter og noe SKIKKELIG gugg ut av fitta hennes. Og da tenkte jeg med meg selv at fødselen var i gang. Jeg henta "redet" hennes og fikk henne oppi. Men hun begynte å blø, og jeg syntes jo selvfølgelig at det var skummelt, så jeg ringte til en døgnåpen dyreklinikktelefon (som kostet TJUESEKS kroner i minuttet!) Han sa at det var normalt og at jeg gjerne kunne sitte hos henne mens fødselen var i gang. Han sa også at jeg skulle ringe tilbake dersom hun blødde mer (og hun har egentlig blødd hele veien, men jeg tror nok ikke det er så farlig, for hun virker helt fin.) Etterhvert måtte jeg flytte henne inn på badet, for Murre begynte å bli litt vel nysgjerrig (og jeg ville jo ikke akkurat ha noe slåssing!)
Det var egentlig ganske fælt å sitte der å høre på, for etterhvert som fødselen kom mer i gang ble hun ganske høylytt. Men jeg syntes hun var flink, og jeg roste henne masse, koste med henne og prøvde så godt jeg kunne å lede henne gjennom riene. ;)
Først kom Fritz! Han hadde samme farge som mamma'n sin, men var dessverre dødfødt. Eller assa, jeg veit ikke om han var dødfødt, for han tok noen SKIKKELIGE åndedrag sånn ca hvert minutt. Men når Tiger brått fant ut at ho skulle spise'n opp, da skjønte jeg at han var dau. Hun følte nok at noe var galt, for hun snakket til han, dultet borti han og forsøkte å stimulere kroppen hans, men til ingen nytte. :(
Nå ligger han pakket inn i sølvfolie og skal kastes ned i sjakte. =S Jeg synes det er litt fælt, men jeg har jo ikke noe forhold til han, så en begravelse blir litt drøyt. Dessuten er det ikke noe sted jeg kan begrave han her (det måtte i så fall blitt nede hos faren til Jon, eller hos mamma.)
Så kom Bernhard. Og det var seriøst kjærlighet ved første blikk! Han kom ut skrikenes og i full sving. Og det første han gjorde når han kom ut, var å lete etter puppen til mamma. Og da han endelig fant den, så nektet han plent å slippe. Han holdt seg fast, samme faen hva ho gjorde. =P Han hang fast som om han var limt fast, hehe. Og det er han jeg vil beholde! Hva som skjer med de andre er ikke SÅ viktig for meg, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får beholde han. Jeg tror ikke jeg kommer til å få det, men får vi huset, så kommer jeg nok til å klare å overtale han. ;)
Så kom Slowpoke (Fritz II). Jon syntes Fritz var et så fint navn, så han ville gjerne at Slowpoke skulle hete Fritz (men i og med at Fritz allerede hadde det navnet, så følte jeg at det ble litt feil, så han fikk heller tilnavnet Fritz II.) Derfor han fikk det navnet, var fordi han brukte så jævla lang tid på å komme seg ut. Beina og morskaka blei sittenden igjen inni Tiger, så Slowpoke blei bare hengende ut av henne en stund. Det så litt vondt ut, men følte det ble feil av meg å blande meg..
Så kom Fred Flintstone. Fødselen hans fikk jeg ikke med meg, for da satt vi i stua og spiste (for vi holdt på å dø av sult.) Han fikk navnet sitt fordi han har en brun flekk på hodet, som så ut som en måne mens han var våt og full av gørr. =P
Til slutt kom Luci. Og fødselen hennes fikk vi ikke med oss i det hele tatt, for da hadde vi gått til sengs. Men jeg var så redd for at noe skulle skje, at hun skulle spise de andre, så jeg gikk inn på badet igjen. Og da så jeg at Lucy hadde kommet. Hun var lysebrun, derfor fikk hun det navnet. :)
Det som er så typisk med det hele, da, er jo at Otto lånte kameraet mitt akkurat idag. Men jeg fikk tatt bilder med mobilene våre, da. Jeg filmet til og med. :)
Det var egentlig ganske fælt å sitte der å høre på, for etterhvert som fødselen kom mer i gang ble hun ganske høylytt. Men jeg syntes hun var flink, og jeg roste henne masse, koste med henne og prøvde så godt jeg kunne å lede henne gjennom riene. ;)
Først kom Fritz! Han hadde samme farge som mamma'n sin, men var dessverre dødfødt. Eller assa, jeg veit ikke om han var dødfødt, for han tok noen SKIKKELIGE åndedrag sånn ca hvert minutt. Men når Tiger brått fant ut at ho skulle spise'n opp, da skjønte jeg at han var dau. Hun følte nok at noe var galt, for hun snakket til han, dultet borti han og forsøkte å stimulere kroppen hans, men til ingen nytte. :(
Nå ligger han pakket inn i sølvfolie og skal kastes ned i sjakte. =S Jeg synes det er litt fælt, men jeg har jo ikke noe forhold til han, så en begravelse blir litt drøyt. Dessuten er det ikke noe sted jeg kan begrave han her (det måtte i så fall blitt nede hos faren til Jon, eller hos mamma.)
Så kom Bernhard. Og det var seriøst kjærlighet ved første blikk! Han kom ut skrikenes og i full sving. Og det første han gjorde når han kom ut, var å lete etter puppen til mamma. Og da han endelig fant den, så nektet han plent å slippe. Han holdt seg fast, samme faen hva ho gjorde. =P Han hang fast som om han var limt fast, hehe. Og det er han jeg vil beholde! Hva som skjer med de andre er ikke SÅ viktig for meg, men jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får beholde han. Jeg tror ikke jeg kommer til å få det, men får vi huset, så kommer jeg nok til å klare å overtale han. ;)
Så kom Slowpoke (Fritz II). Jon syntes Fritz var et så fint navn, så han ville gjerne at Slowpoke skulle hete Fritz (men i og med at Fritz allerede hadde det navnet, så følte jeg at det ble litt feil, så han fikk heller tilnavnet Fritz II.) Derfor han fikk det navnet, var fordi han brukte så jævla lang tid på å komme seg ut. Beina og morskaka blei sittenden igjen inni Tiger, så Slowpoke blei bare hengende ut av henne en stund. Det så litt vondt ut, men følte det ble feil av meg å blande meg..
Så kom Fred Flintstone. Fødselen hans fikk jeg ikke med meg, for da satt vi i stua og spiste (for vi holdt på å dø av sult.) Han fikk navnet sitt fordi han har en brun flekk på hodet, som så ut som en måne mens han var våt og full av gørr. =P
Til slutt kom Luci. Og fødselen hennes fikk vi ikke med oss i det hele tatt, for da hadde vi gått til sengs. Men jeg var så redd for at noe skulle skje, at hun skulle spise de andre, så jeg gikk inn på badet igjen. Og da så jeg at Lucy hadde kommet. Hun var lysebrun, derfor fikk hun det navnet. :)
Det som er så typisk med det hele, da, er jo at Otto lånte kameraet mitt akkurat idag. Men jeg fikk tatt bilder med mobilene våre, da. Jeg filmet til og med. :)
07.05.2009
Tanntrekking #2
Denne gangen gikk det egentlig mye dårligere enn forrige gang... Det gjorde ikke så vondt denne gangen, men jeg var så inn i hælvette redd for smerten at ting ble verre. Jeg skalv like ille som han derre "bob-bob, ikke sant". Men de kom ut, egentlig ganske lett. Denne gangen skjærte han i meg, og jeg måtte til og med SY! Men det gikk bra, for jeg kjente ikke en dritt. Og heldigvis kommer stinget til å gro ut av seg selv!
Og i tillegg til at ting ikke gikk helt bra, så glemte jeg tennene mine. :( Jeg ringte dagen etter, men de hadde kastet de. Alle i gruppa syntes at jeg var helt rar som ville ta vare på de. Men hallo! For meg er det EKSTREMT stort at jeg turte å trekke de helvettes tenna. Men jaja, jeg har jo i hvert fall de andre to. :)
Og i tillegg til at ting ikke gikk helt bra, så glemte jeg tennene mine. :( Jeg ringte dagen etter, men de hadde kastet de. Alle i gruppa syntes at jeg var helt rar som ville ta vare på de. Men hallo! For meg er det EKSTREMT stort at jeg turte å trekke de helvettes tenna. Men jaja, jeg har jo i hvert fall de andre to. :)
17.03.2009
Glassbolle => 4 sting
Jeg satt som vanlig hjemme og kjedespiste, denne gangen Cheeze Crunchers, og jommen ble jeg ikke straffet æh gett!
Jeg orket ikke mer, så jeg skulle helle det tilbake i posen sin igjen, og etter at jeg hadde fått i omtrent halve bollen, delte den seg i to, noe som resulterte i at jeg fikk et dypt kutt i tommelen, helt inn til fettlaget.
Blodet nærmest fosset ut av fingeren og på ti sekunder var jeg ganske tilsølt av blod. Jeg kom meg fort inn på badet og fikk surret papir rundt fingeren. Jeg satt på dass en stund og kjente svetten renne nedover ryggen, armene, beina, nakken og panna. Pluss at jeg hyperventilerte en del...
Ringte til Jon, men den dummingen tok ikke telefon, så da måtte jeg ringe til mamma isteden. Han som tok telefonen skjønte ikke hva jeg sa, så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å klare å få frem ordene. Men jeg fikk nå stotret og grint de frem, og mamma kom i andre enden. Jeg hyperventilerte fortsatt og mamma ble hysterisk; "Hva er det, jenta mi? Line, si hva det er, da?!" Jeg fikk roet meg litt ned, og fikk sagt hva som hadde skjedd og hun fikk roet meg helt ned.
Etter samtalen med mamma ringte jeg Jon, og denne gangen tok han heldigvis telefonen. Og ikke nok med det, men heldig som jeg var så var han på Rolvsøy. :) Dermed var han her i løpet av et kvarter. Da lå jeg på sofa'n og hyperventilerte litt igjen, mens jeg prøvde å fokusere på hva som skjedde på The Tribe, fremfor at blodet kom gjennom papiret. Når han kom, satt han seg på kne ved siden av sofa'n og bare holdt rundt meg til jeg sluttet å gråte. (Jeg har verdens snilleste og mest forståelsesfulle kjæreste! :) Vi fikk fiklet av papiret og det hadde heldigvis sluttet å blø, men fy faen som det så ut. Det var ikke deilig når han begynte å bevege på tommelen for å se hvor dypt det var blitt, men vi fikk en liten titt før vi skulle plastre meg. Og det var jo en affære for seg selv.
Jeg måtte sette meg på en krakk rett ved siden av vasken, for jeg ble både svimmel og kvalm. Og hva tror du ikke skjedde, jo da, jeg spydde. Og traff ikke bare vasken, neida, jeg traff overarmen min også. Men Jon sa at det gikk greit, det var bare å vaske bort og det var ikke noe å være flau for. (Jeg sier det igjen, verdens snilleste kjæreste!) Vi fikk plastret meg og da gikk jeg og la meg. Litt av grunnen til det var vel at jeg gjerne ville våkne opp litt senere og innse at det bare var et mareritt, noe det uheldigvis ikke var. :(
Tre timer etter at Jon dro, kom han hjem. Og da hadde jeg ringt legevakta for å spørre om jeg trengte å sy. De anbefalte det, i og med at det var rett i leddet, og det leer man jo på hele tiden.
Vi satt og ventet i litt over en time på venterommet, og så måtte vi faen i meg vente en time på legen inne på "operasjonsrommet" også. Men det gjorde ikke meg noe, for jeg trengte å mane meg opp! Satt der og tøysa og tulla, brakk meg litt og måtte legge meg ned for å ikke svime av.
Sykepleieren kom forsåvidt inn med en gang vi kom oss inn på rommet, da, for å rense såret mitt. Jeg måtte be henne lukke døren, for jeg skrek jo ut i smerte, og tenkte at de rundt ikke var så keene på å høre det!
Da legen endelig kom ble det mas, mas, og mere mas fra min side, for jeg ville virkelig IKKE sy. Men han sa det bare ble et sting eller to, så da ble det greit. Bedøvelsen var helt jævlig vond og syingen var ekkelt! Jeg kom med en kommentar som jeg tror legen ble litt furt for, for han sa opptil flere ganger at han ikke helt visste hvordan han skulle få det til. Jeg trodde jo at han mente at han ikke visste hvordan han skulle sy, så jeg sa litt vel høyt til Jon; "Jeg tror ikke han vet hva han driver med." Men det han mente var jo at han ikke visste helt hvordan han skulle komme til tommelen, hvordan han skulle legge armen min og sånn.
Men; Jeg overlevde og nå sitter jeg her med FIRE sting istedenfor to, for han mente det ble et bedre og finere arr, da.
Jeg orket ikke mer, så jeg skulle helle det tilbake i posen sin igjen, og etter at jeg hadde fått i omtrent halve bollen, delte den seg i to, noe som resulterte i at jeg fikk et dypt kutt i tommelen, helt inn til fettlaget.
Blodet nærmest fosset ut av fingeren og på ti sekunder var jeg ganske tilsølt av blod. Jeg kom meg fort inn på badet og fikk surret papir rundt fingeren. Jeg satt på dass en stund og kjente svetten renne nedover ryggen, armene, beina, nakken og panna. Pluss at jeg hyperventilerte en del...
Ringte til Jon, men den dummingen tok ikke telefon, så da måtte jeg ringe til mamma isteden. Han som tok telefonen skjønte ikke hva jeg sa, så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å klare å få frem ordene. Men jeg fikk nå stotret og grint de frem, og mamma kom i andre enden. Jeg hyperventilerte fortsatt og mamma ble hysterisk; "Hva er det, jenta mi? Line, si hva det er, da?!" Jeg fikk roet meg litt ned, og fikk sagt hva som hadde skjedd og hun fikk roet meg helt ned.
Etter samtalen med mamma ringte jeg Jon, og denne gangen tok han heldigvis telefonen. Og ikke nok med det, men heldig som jeg var så var han på Rolvsøy. :) Dermed var han her i løpet av et kvarter. Da lå jeg på sofa'n og hyperventilerte litt igjen, mens jeg prøvde å fokusere på hva som skjedde på The Tribe, fremfor at blodet kom gjennom papiret. Når han kom, satt han seg på kne ved siden av sofa'n og bare holdt rundt meg til jeg sluttet å gråte. (Jeg har verdens snilleste og mest forståelsesfulle kjæreste! :) Vi fikk fiklet av papiret og det hadde heldigvis sluttet å blø, men fy faen som det så ut. Det var ikke deilig når han begynte å bevege på tommelen for å se hvor dypt det var blitt, men vi fikk en liten titt før vi skulle plastre meg. Og det var jo en affære for seg selv.
Jeg måtte sette meg på en krakk rett ved siden av vasken, for jeg ble både svimmel og kvalm. Og hva tror du ikke skjedde, jo da, jeg spydde. Og traff ikke bare vasken, neida, jeg traff overarmen min også. Men Jon sa at det gikk greit, det var bare å vaske bort og det var ikke noe å være flau for. (Jeg sier det igjen, verdens snilleste kjæreste!) Vi fikk plastret meg og da gikk jeg og la meg. Litt av grunnen til det var vel at jeg gjerne ville våkne opp litt senere og innse at det bare var et mareritt, noe det uheldigvis ikke var. :(
Tre timer etter at Jon dro, kom han hjem. Og da hadde jeg ringt legevakta for å spørre om jeg trengte å sy. De anbefalte det, i og med at det var rett i leddet, og det leer man jo på hele tiden.
Vi satt og ventet i litt over en time på venterommet, og så måtte vi faen i meg vente en time på legen inne på "operasjonsrommet" også. Men det gjorde ikke meg noe, for jeg trengte å mane meg opp! Satt der og tøysa og tulla, brakk meg litt og måtte legge meg ned for å ikke svime av.
Sykepleieren kom forsåvidt inn med en gang vi kom oss inn på rommet, da, for å rense såret mitt. Jeg måtte be henne lukke døren, for jeg skrek jo ut i smerte, og tenkte at de rundt ikke var så keene på å høre det!
Da legen endelig kom ble det mas, mas, og mere mas fra min side, for jeg ville virkelig IKKE sy. Men han sa det bare ble et sting eller to, så da ble det greit. Bedøvelsen var helt jævlig vond og syingen var ekkelt! Jeg kom med en kommentar som jeg tror legen ble litt furt for, for han sa opptil flere ganger at han ikke helt visste hvordan han skulle få det til. Jeg trodde jo at han mente at han ikke visste hvordan han skulle sy, så jeg sa litt vel høyt til Jon; "Jeg tror ikke han vet hva han driver med." Men det han mente var jo at han ikke visste helt hvordan han skulle komme til tommelen, hvordan han skulle legge armen min og sånn.
Men; Jeg overlevde og nå sitter jeg her med FIRE sting istedenfor to, for han mente det ble et bedre og finere arr, da.
23.02.2009
Tanntrekking #1
Jeg har alltid vært redd for tannlegen, men etter at jeg begynte hos Mork Knudsen har jeg vært der alene de tre siste gangene, inkludert idag - og idag trakk jeg TO tenner.
På morra'n idag var jeg ikke nervøs engang, men det var flere i gruppa som sa at det gjør skikkelig vondt, så utover dagen kjente jeg at jeg ble mer og mer nervøs. Jon jobbet ikke idag, så han ble med meg til by'n (for jeg skulle til mamma på middag klokka fire), men han måtte hente reseptene mine, så han ble ikke med inn til tannlegen.
Jeg kom en halvtime for sent, men ringte på forhånd og sa ifra, og det gikk heldigvis bra. Det første jeg måtte gjøre var å ta bilde av kjeften min, og det var den sykeste maskin jeg har sett på et tannlegekontor. Jeg måtte stå rett opp og ned, bite hardt på en liten pinne, med tunga pressa hardt opp i ganen, mens den rare maskinen gikk en rundt rundt skællen min (det tok 19 sekunder.) Bildet som ble resultatet av den rare maskinen var merkelig. Man så bare munnen min, og alle tenna, og det så skikkelig ut som en klovnemunn. Jeg spurte tannlegen om man så hele skallen min, og det gjorde mann, og så spurte jeg om man kunne se om jeg hadde hjernesvulst, men den gikk ikke så langt opp, da. Det var egentlig en veldig spennende maskin.
Da jeg satt meg i tannlegestolen begynte jeg å bli skikkelig nervøs! Jeg skalv i hele kroppen, svetta som en gris og hjertet mitt begynte å slå litt fortere. Sprøytestikkene (det var sånn ca seks stikk nede først) gikk egentlig helt greit, det gjorde selvfølgelig vondt, men ikke så ille at jeg ikke tålte det (men det sprengte noe jævlig, da.) Oppe fikk jeg vel sånn ca fem stikk, tror jeg, men de gjorde ikke like vondt. Jeg er glad jeg ikke har sprøyteskrekk ass, for hva faen skulle jeg gjort da?!
Han begynte med tanna oppe, og brukte først et instrument som de kalte "strikkepinnen", og jeg tror det tok sånn ca et eller to minutter så ploppet den ut. "Du kødder nå?" sier jeg, og tannlegen bare "Nei, jeg kødder ikke nå." Det knasa ikke engang! Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg skalv helt sinnsykt i kroppen etter at han hadde satt sprøytene, så jeg var sinnsykt nervøs. Jeg mener, det er jo ikke rart, for jeg har jo hørt ørten og fjørti historier om tanntrekking. Men i og med at den tanna gikk så fint, så trodde selvfølgelig jeg at den andre tanna kom til å gå like lett, men SÅ feil kan man ta!!!
Det begynte vel med en gang tannlegen sa at jeg hadde et eller annet underkjevestrekkgreier (helt normalt, da), så det kunne hende at den tanna kom til å gjøre litt vondere, noe som reaulterte i at jeg ble LITT mer nervøs. Han begynte å pirke, og jeg sa "au", noe som resulterte i et par stikk til med bedøvelse, og så prøvde han seg igjen. Men det gjorde selvfølgelig fortsatt vondt (INGENTING er lett med meg. Og det er jo typisk, da, så lenge den første tanna gikk så innmari bra...), så jeg fikk et par stikk til med bedøvelse. Og da den hadde begynt å virke tok han frem en TANG!!! Og da kom angsten, noe så sinnsykt. Helt forferdelig! Øya mine fulgte tanga, og jeg bare "Nei, nei, nei, hva skal du med den der? Den skal faen ikke inn i munn min." Men som han sa, det var den beste (og kanskje egentlig den eneste også) måten å få ut tanna på, så jeg hadde jo ikke noe særlig valg.
Han forsøkte og trekke ut tanna, og det gjorde så jævlig vondt. Jeg slo til "bordet" hans, så det ene boret fløy veggimellom. Jeg fikk enda mer bedøvelse, og denne gangen så man nesten på han at han tenkte "Nå skal den tanna ut, samme faen hva ho sier." Og han dro og han dro, og jeg stønna og stønna. Grep tak i armen hans så hardt jeg kunne, og PLOPP, så kom den jævelen også. Men da var jeg rett og slett helt ødelagt. Jeg skalv i hele kroppen, var på nippet til å kaste opp, ble kjempesvimmel og klarte nesten ikke stå på beina. Jeg priser gudene for at Jon blei med meg til Halden for å ete hos mamma, for jeg var IKKE i stand til å kjøre noen bil etter den hendelsen der. Jeg kom meg på en eller annen måte ned til bilen (etter å ha venta en evighet på regningen og en ny time) og la meg i baksetet.
Heldigvis sa tannlegen at de to tenna jeg trakk idag var verre enn de to på andre siden. Men jeg må jo si jeg ikke akkurat gleder meg til trettiførste mars (da skal jeg ta de to andre), men det skal på en måte bli litt deilig å få de ut, for de er jo bare i veien. Mat setter seg i de, de er vanskelige å pusse og de er bare unødvendige.
På morra'n idag var jeg ikke nervøs engang, men det var flere i gruppa som sa at det gjør skikkelig vondt, så utover dagen kjente jeg at jeg ble mer og mer nervøs. Jon jobbet ikke idag, så han ble med meg til by'n (for jeg skulle til mamma på middag klokka fire), men han måtte hente reseptene mine, så han ble ikke med inn til tannlegen.
Jeg kom en halvtime for sent, men ringte på forhånd og sa ifra, og det gikk heldigvis bra. Det første jeg måtte gjøre var å ta bilde av kjeften min, og det var den sykeste maskin jeg har sett på et tannlegekontor. Jeg måtte stå rett opp og ned, bite hardt på en liten pinne, med tunga pressa hardt opp i ganen, mens den rare maskinen gikk en rundt rundt skællen min (det tok 19 sekunder.) Bildet som ble resultatet av den rare maskinen var merkelig. Man så bare munnen min, og alle tenna, og det så skikkelig ut som en klovnemunn. Jeg spurte tannlegen om man så hele skallen min, og det gjorde mann, og så spurte jeg om man kunne se om jeg hadde hjernesvulst, men den gikk ikke så langt opp, da. Det var egentlig en veldig spennende maskin.
Da jeg satt meg i tannlegestolen begynte jeg å bli skikkelig nervøs! Jeg skalv i hele kroppen, svetta som en gris og hjertet mitt begynte å slå litt fortere. Sprøytestikkene (det var sånn ca seks stikk nede først) gikk egentlig helt greit, det gjorde selvfølgelig vondt, men ikke så ille at jeg ikke tålte det (men det sprengte noe jævlig, da.) Oppe fikk jeg vel sånn ca fem stikk, tror jeg, men de gjorde ikke like vondt. Jeg er glad jeg ikke har sprøyteskrekk ass, for hva faen skulle jeg gjort da?!
Han begynte med tanna oppe, og brukte først et instrument som de kalte "strikkepinnen", og jeg tror det tok sånn ca et eller to minutter så ploppet den ut. "Du kødder nå?" sier jeg, og tannlegen bare "Nei, jeg kødder ikke nå." Det knasa ikke engang! Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg skalv helt sinnsykt i kroppen etter at han hadde satt sprøytene, så jeg var sinnsykt nervøs. Jeg mener, det er jo ikke rart, for jeg har jo hørt ørten og fjørti historier om tanntrekking. Men i og med at den tanna gikk så fint, så trodde selvfølgelig jeg at den andre tanna kom til å gå like lett, men SÅ feil kan man ta!!!
Det begynte vel med en gang tannlegen sa at jeg hadde et eller annet underkjevestrekkgreier (helt normalt, da), så det kunne hende at den tanna kom til å gjøre litt vondere, noe som reaulterte i at jeg ble LITT mer nervøs. Han begynte å pirke, og jeg sa "au", noe som resulterte i et par stikk til med bedøvelse, og så prøvde han seg igjen. Men det gjorde selvfølgelig fortsatt vondt (INGENTING er lett med meg. Og det er jo typisk, da, så lenge den første tanna gikk så innmari bra...), så jeg fikk et par stikk til med bedøvelse. Og da den hadde begynt å virke tok han frem en TANG!!! Og da kom angsten, noe så sinnsykt. Helt forferdelig! Øya mine fulgte tanga, og jeg bare "Nei, nei, nei, hva skal du med den der? Den skal faen ikke inn i munn min." Men som han sa, det var den beste (og kanskje egentlig den eneste også) måten å få ut tanna på, så jeg hadde jo ikke noe særlig valg.
Han forsøkte og trekke ut tanna, og det gjorde så jævlig vondt. Jeg slo til "bordet" hans, så det ene boret fløy veggimellom. Jeg fikk enda mer bedøvelse, og denne gangen så man nesten på han at han tenkte "Nå skal den tanna ut, samme faen hva ho sier." Og han dro og han dro, og jeg stønna og stønna. Grep tak i armen hans så hardt jeg kunne, og PLOPP, så kom den jævelen også. Men da var jeg rett og slett helt ødelagt. Jeg skalv i hele kroppen, var på nippet til å kaste opp, ble kjempesvimmel og klarte nesten ikke stå på beina. Jeg priser gudene for at Jon blei med meg til Halden for å ete hos mamma, for jeg var IKKE i stand til å kjøre noen bil etter den hendelsen der. Jeg kom meg på en eller annen måte ned til bilen (etter å ha venta en evighet på regningen og en ny time) og la meg i baksetet.
Heldigvis sa tannlegen at de to tenna jeg trakk idag var verre enn de to på andre siden. Men jeg må jo si jeg ikke akkurat gleder meg til trettiførste mars (da skal jeg ta de to andre), men det skal på en måte bli litt deilig å få de ut, for de er jo bare i veien. Mat setter seg i de, de er vanskelige å pusse og de er bare unødvendige.
19.02.2009
Tromsø, tur-retur.
Idag tidlig kjørte jeg Jon til Rygge flyplass, da han skal til Tromsø i jobbsammenheng. På vei dit kjente jeg nervøsiteten stige, jo nærmere jeg kom. Det hele begynte vel egentlig allerede hjemme, med at magen min slo seg helt vrang. Så, når vi hadde kommet et lite stykke på vei, kom varmen, og jeg begynte å svette. Da vi var kommet til avkjøringen begynte beina mine å skjelve og blikket mitt ble liksom litt slørete. Det er slitsomt å være så forbanna redd for alt mulig (kræsjer flyet, kjører han seg vill, havner han i en bilulykke, har han nok penger, blir han drept?), det er utrolig hva slags fantasier hjernen min klarer å få frem ass! Jeg ba han gi meg beskjed om alt mulig, når flyet dro, når det landet, når han kommer hjem igjen, og han var kjempeflink og både ringte og sendte meg melding. Det må nesten bare bli sånn, hvis ikke hadde jeg gått på veggen av å ikke vite.
Abonner på:
Innlegg (Atom)