100 Vival, ja takk!

Jeg er så uendelig trist nå. Har mistet Jon! Og han betyr så enormt mye for meg, og nå sitter jeg bare og gråter.

Superchick - Beauty From Pain

The lights go out all around me
One last candle to keep out the night
And then the darkness surrounds me
I know I'm alive
But I feel like I died
And all that's left is to accept that it's over
My dreams ran like sand through the fists that I made
I try to keep warm but I just grow colder
I feel like I'm slipping away

After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain

My whole world is the pain inside me
The best I can do is just get through the day
When life before is only a memory
I wonder why God lets me walk through this place
And though I can't understand why this happened
I know that I will when I look back someday
And see how you've brought beauty from ashes
And made me as gold purified through these flames

After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain

Here I am at the end of me
Trying to hold to what I can't see
I forgot how to hope
This night's been so long
I cling to your promise
There will be a dawn

After all this has passed
I still will remain
After I've cried my last
There'll be beauty from pain
Though it won't be today
Someday I'll hope again
And there'll be beauty from pain
You will bring beauty from my pain

Hvor er du, Bernhard?

Herregud, hvor er barnet mitt?

Jeg klarer nesten ikke å tenke på annet. Og når jeg først tenker på noe annet, får jeg dårlig samvittighet for at jeg gjør det. Jeg gråter konstant og har vel egentlig innsett at han nok er død. Men så er det en del av meg som nekter å innse det. En del av meg som ikke vil miste han. Han er tross alt min førstefødte, som var levende.
Men så mammadalt som Bernhard er, så klarer jeg ikke å tro at han har vært ute på en lang tur. Han klarer ikke en hel dag uten mora si for faen! Jeg har tenkt tanken at han har savna mamma'n sin så veldig at han har gått ut for å lete etter meg. Men da er jeg 100% sikker på at han hadde kommet når jeg ropte på han. Herregud, hva skal jeg gjøre? Hvordan i helvette skal jeg klare å takle det her; uten psykolog, uten gruppe.

Life

The hardest thing in this world, is to live in it.

Vennskap

Fy faen, det er vondt å vite at ingen (med unntak av kjæresten min) ser på meg som sin beste venn. Eller jo, Lene sier ho gjør det, og det er jo en liten trøst. :)
Men vi sees så jævla sjeldent og det gjør så vondt. Jeg kommer aldri til å bli hennes beste venn, for ho har Hanne-Therese og Marita, og da er det ikke plass til meg. Vi avtaler støtt og stadig at vi skal sees oftere, men det skjer liksom ikke. Og jeg skjønner det godt, for jeg klarer nesten ikke kontakte andre mennesker enn mamma og Jon lenger. Faen jeg måtte bruke en hel helg bare på å manne meg opp til å ringe KRISTIN, liksom... Jeg sitter bare her i sofa'n og visner, og jeg er redd for at jo lenger jeg er syk, jo vanskeligere kommer det til å bli å komme tilbake til den virkelige verden. Men dette skulle handle om vennskap, ikke sykdom.

Marianne ser jeg også nesten aldri, men det har litt med Mia å gjøre, tror jeg. Det blir liksom Tina og Zinnia all over again. Jeg veit ikke hvordan jeg skal oppføre meg, og hva jeg kan si, for jeg er redd for at det skal komme videre til Mia, og så liker ho meg ENDA mindre (om det i det hele tatt er mulig...) Jeg liker veldig godt å være med Marianne, men jeg kan noen ganger føle på det at hun er så "voksen" i forhold til meg. Eller... Veit ikke helt åssen jeg skal forklare det.

Bodil er jo nesten helt ute av livet mitt. Men der må hun ta på seg litt skyld også ass, for hun er ikke flink til å ta kontakt ho heller. Og så er det Øystein, da, jeg klarer virkelig ikke den kisen der! Han er så irriterende, og er hele tida sur og hever stemmen og er bare udregelig! Er koselig å være hos henne og se film, men det er best når det bare er henne og meg.

Kristin. Hun bor jo ganske langt unna, og jeg er redd for å kjøre bil på nye steder, så der kan man si det er en STOR barriere som må brytes. Jeg savner henne veldig, alle de morsomme tingene vi gjorde sammen, alt det crazy greiene. Men den tiden er på en måte forbi, og jeg har lenge følt at vi aldri kommer tilbake dit. Men jeg fortere jeg innså det, jo fortere kunne jeg konsentrere meg om å beholde henne som venn. Å ha henne i livet holder lenge for meg. :)

Kim har sklidd litt vekk fra meg. Inn og ut fra sykehuset, og veldig dopa på medisiner, så er han ikke så lett å tracke down. Men det er veldig deilig å være med han, for han løfter selvtilliten min. Men jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at uansett hva jeg sier, så er det ikke nok. Og det føles overhode ikke godt ut. =S

...full...

Men ikke full nok, for kuttingen blir ikke bra nok. :-(

Og når man er full klokka ett på ettermiddagen, da er man faen i meg fucka vøtt!! :(

Borderline personlighetsforstyrrelse

AKA emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, der HAR du meg;

- impulsive handlinger (check.)
- humørsvingninger (dobbelcheck.)
- sinneutbrudd og manglende selvkontroll (jepp.)
- sviktende realitetssans (til tider..)
- vedvarende tomhetsfølelse (nå om dagen er dette punktet VELDIG gjeldende.)
- opprivende kjærlighetsforhold (nå som jeg har funnet Jon er jeg jo ikke løs på tråden lenger, men jeg vet med meg selv at hvis jeg hadde vært singel, hadde jeg vært akkurat der!)
- selvskading og/eller selvmord (der er jeg vøtt.)
- enorm redsel for å bli forlatt (hello!)
- trenger andre for å føle at man lever (jeg lever kun for mamma og Jon, så...)

Komplisert

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett har for mye bagasje for å opprettholde et vennskap, eller i det hele tatt skaffe meg nye. Lurer på om livet mitt og alle problemene mine rett og slett er for kompliserte. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan Jon holder ut!

O, kjære...

selvskadingsånd kom til meg!!!

What a loooooooser!

Herregud, for en taper jeg er.
Jeg HATER facebook til tider. Jeg plager meg selv så langt inn i helvette noen ganger, ved å se på gamle kjente. Jeg føler at alle enten har fått barn, har startet karriere, har kjøpt seg hus/leilighet eller til og med giftet seg.
Hva har jeg?
Herregud, jeg har ingenting. Ingen karriere, en jobb som nesten ALLE latterliggjør, et hus jeg "eier", men som sikkert aldri blir mitt, og jeg kan se LANGT etter barn. Og jeg hater det. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde kommet meg videre i livet. Blitt frisk, fullført utdannelsen min og kommet meg i jobb. Men tankene om at jeg ALDRI kommer til å klare det begynner å ta fullstendig overhånd. :-(
Det føles som om de fleste har full kontroll, på alt. Jeg har ikke kontroll på noe. Og i hvert fall ikke økonomi, og det er jo egentlig det viktigste.
Uff, jeg hater det her ass. Det hadde vært bedre om jeg aldri hadde blitt født. For da hadde jeg sluppet alt det dritet her. Pengemas, kjærlighetssorg, familie som blir skuffet, venner som svikter og alt annet drit som livet drar med seg.

Hulken

Herregud for en styrke jeg får når jeg blir skikkelig sinna. Snakk om adrenalin som pumper!
Jon bare stakk etter at jeg hadde tatt graviditetsprøva, helt uten å gi meg klem, si "Det var synd," eller et eller annet annet, og da klikka jeg litt i vinkel.
Planen var egentlig å rive en knagg ned fra veggen, men den satt litt VEL hardt fast. Så det eneste jeg fikk gjort var å mishandle den til de grader, ser ikke lenger ut som en krok.

Og det som var så sjukt var at jeg dagen etter skulle ordne den jævla knaggen igjen, men jeg klarte nesten ikke vrikke de jævla "armene". =O

Dramaqueen(s)

Jeg og Elizabeth skulle liksom hatt Halloween-party hjemme hos henne, men onsdagen samme uke avlyste ho festen, fordi ho ikke var i humør til å feste. Jeg foreslo at vi kunne ha det hos oss (tenkte kanskje det var rydding, pynting og sånn ho ikke gledet seg til), men det var ho heller ikke interessert i. Så ho foreslo å gå ut å spise på Chang Cheng istedet. Jeg lovte og spørre Jon når jeg kom hjem, og til Elizabeths store skuffelse og irritasjon sa han nei. Grunnet Alex som hadde brukt penger, og fordi vi alle hadde gledet oss. Jeg gledet meg kjempemye, for da fikk jeg ha på kjolen min (i og med at jeg skulle være prinsesse.)
Her kommer en sms-samtale vi hadde på torsdag;


LINE:
Ehm... Vi kommer til å ha Halloween-partyet her hjemme. Alex har handlet kostyme for 800 spenn, og har gledet seg veldig. Så vi rekker nok ikke å spise ute, for vi må ordne i stand. Sorry. :( Men dere kan gjerne komme hvis dere vil. :)

ELIZABETH:
Javel... Men da drar vi hjem til mamma trur jeg...

LINE:
Okei. Kjipt det blei sånn her, da. :-S
Men Jon synes det ble litt teit å avlyse når han hadde brukt penger.

ELIZABETH:
Ja, jeg synes dette var litt dårlig... Det var jo du og jeg som skulle ha dette sammen lissom...

LINE:
Ja, men det var jo du som avlyste det...
Dere er hjertelige velkommen hit, da. :)

ELIZABETH:
Seriøst asså! Det har jeg aldri gjort! Jeg sa om vi heller kunne dra å spise sammen! Å du av alle burde vite eller aller minst vise forståelse for at ting ikke er så lett når man sliter med psyken... Det trodde jeg iallefall...

Assa, hva er det her? Det har da INGENTING med at jeg ikke forstå meg på psykisk sykdom. Det det hele handler om er at ho ikke får vilja si. Det er jo helt fuckings kokkeli-monke! Jeg spurte Jon, og som han sa, hadde ikke Alex brukt penger, så hadde vi gått ut å spise. Men nå har det seg slik at han hadde brukt penger, og det er veldig frekt og uhøflig å avlyse noe så sent.

LINE:
Viste ikke jeg forståelse igår? =O
Jeg var jo enig i at vi kunne gå ut og spise, jeg. Men Jon vil heller feste, og Alex har faktisk gjort mye for å finne kostymer og sånn. Vi har gledet oss, sant! Og du sa da virkelig igår at du ikke ville ha noen fest... At du ikke er i humør til det.
Og jeg skjønner det veldig godt, jeg. Er det noe jeg har, så er det faen i meg empati for andre mennesker.
Og hvis vi skal stelle istand til fest her hjemme, så rekker ikke vi å gå ut å spise.

ELIZABETH:
Å herregud... Ja, igår viste du ja! Men det er ikke bare hva Jon vil som teller her! Vi var jo sammen om dette!! Å jeg er faen ikke sånn som dilter etter andre ass! Men dere får vær så god feste å kose dere da! Jeg ville i allefall vist hensyn hvis det var oss... For vi var faktisk sammen om dette! Men jeg skjønner hva som er saken... Jon har ikke den minste anelse om hva psykiske problemer er, eller hva det vil si! Ellers så hadde han faen ikke vært på denne måten... Men da veit jeg hvem jeg kan stole på å ikke iallefall...

Og her også, kommer med det tullet om at folk (her; Jon) ikke skjønner noe av psykisk sykdom. Hva faen har det med saken å gjøre?! Og det om å vise hensyn, Elizabeth veit ikke hva ordet hensyn innebærer. Se bare på hvordan hun behandler dyra sine, og ikke minst kjæresten sin. Og ja, vi var to om det (om å planlegge festen), men vi var faktisk seks om selve festen. *rister oppgitt på hodet*

LINE:
Nei, men det du vil, det er det som teller? Det er bare deg vi må ta hensyn til? Nå er du faen i meg barnslig ass!
VI HAR IKKE RÅD TIL Å SPISE UTE SÅNN SOM DERE, VI ER RÆVVA TIL Å SPARE PENGER, HAR DU IKKE FÅTT MED DEG DET?
Og hva med Alex? Han har brukt nesten tusen spenn på det her, burde vi ikke ta hensyn til han? Du er en dramaqueen nå, Elizabeth. Tenk det litt om! Nå tar du litt av. Du kan faen ikke sitte der å skylde på han.
Og hva faen har det her med å ikke kunne stole på noen å gjøre? Jeg sa ifra at jeg skulle spørre, og svaret var nei. Det må du jo forstå. Jeg er ingen dilter av den grunn. Jeg TAR HENSYN til kjæresten min...

ELIZABETH:
Nå får du faen i meg gi deg!! Er for faen ikke jeg som setter meg til å røyke hasj når den minste ting går meg i mot! Å jeg løper ikke strake veien til kjøpesenter så fort jeg får penger mellom henda! Syns seriøst du blir mer og mer KIM!! Å at jeg er dramaqueen ville jeg vel først sett litt på meg selv først! Du er ikke den dritt bedre sjøl!

Og her, da. Shit ass! Hasj? Pengebruk? Hvorfor begynner ho brått å snakke om det? *rister enda mer oppgitt på hodet* Ho har jo INGETING å si, for ho veit sikkert inni seg at ho har bæsja på leggen, så dermed kommer ho med masse drit isteden. Unødvendig ass! Jeg kunne sagt masse stygge ting om henne også, men sånn gjør man ikke mot venninnene sine. I hvert fall ikke når man kjenner vedkommendes bakgrunn ogoppvekst, og tidligere vennskap/forhold.

LINE:
Herregud, Elizabeth. Hva ER problemet ditt nå? Hva har det her med hasj å gjøre?
Du må da innrømme at du lager drama ut av en liten ting nå. Bare fordi vi skal ha fest likevel, så klikker det i vinkel for deg. Du må da se at det er litt rart?
Og ja, jeg skjønner at det er kjipt at det ikke ble noe av middagen, men det kan vi gjøre en annen dag.
Tenk deg litt om, da. Alex har brukt MYE penger, og så får han beskjed om at det ikke blir noe av likevel. Da ble han irritert, og Jon sa at vi heller kan ta festen hos oss.
Og vi ble jo enige om at vi skulle ha fest til neste år isteden, for da var du kanskje i bedre humør...

Og der hadde ho jammen ikke mer å si. SJOKK! Sånne mennesker, som drar frem all mulig drit, de er så... Hrmf! Ho sier at ho er så flink til å si ting face to face, og at ho aldri holder noe inne. Det med hasjen og pengebruken må jo ha irritert henne, da. Men ho har ikke vært "mann" nok til å ta det opp med meg. Fy faen for et destruktivt vennskap ass!

Hva faen skal man med fiender når man har venner som det her?

Trippelipp

Herregud, det her er rett og slett som en evig tripp. :-S Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli meg selv igjen. Men forhåpentligvis gir det seg i morgen. Det ville vært litt rart, å korke over på allergitabletter liksom... Men det føles rett og slett sånn ut.
Alle lyder kryper inni huden min, og alle høye lyder klorer meg. Det er på en måte litt gøy, men samtidig er redselen for at jeg skal forbli sånn her der. :-(

Og balansen min... Den er ikke helt bra. Istad holdt jeg på å falle rett ned i glassbordet. Og jeg klarer nesten ikke løfte føttene. Og jeg glipper ting ut av henda hele tiden. Det er er FREAKY!

Men det som også er litt sjukt... Jon DRO! Han visste jeg hadde tatt FEMTI piller, og allikevel dro han. Det er ganske sjukt! Det er ENDA et bevis på at penger og jobben hans er viktigere enn meg.

Mitt første "selvmordsforsøk"

Herregud, jeg skremte meg selv igår ass. Da var jeg VIRKELIG klar for å gjøre en ende på alt. Tok resten av Ataraxen min, 50 piller og håpet at de skulle virke i noen dager. Men når jeg fikk tenkt meg om, det er ALLERGItabletter, det skjer ikke mye når man tar de... Det eneste som skjedde var at jeg følte meg skev, jeg skalv, frøs og klarte så vidt å komme meg i seng uten å tryne. Men jeg sov godt, da, veldig godt!

Selv om det var et helt elendig et, så føler jeg at det er det nærmeste jeg har kommet selvmord...

Enhjørning

Jeg begynner å bli ganske hardbarka nå, men da Espen sa vi måtte gjøre den ferdig på TO timer, så hadde jeg ikke helt troen på at vi kom til å rekke det (i og med at jeg blir så sjuk hver gang...) MEN, det gikk som hakka møkk! Jeg var ikke på dass en eneste gang, og ikke var det for vondt heller. Jeg gruer meg ikke lenger til å ta tattovering ass, for det her blir mindre og mindre vondt for hver gang. ;)

Jeg synes enhjørningen har blitt litt for maskulin, så jeg håper Espen fikser litt på den neste gang jeg kommer. For den enhjørningen jeg ser der passer bedre på en mannelegg, spør du meg..

Tanntrekking #2

Denne gangen gikk det egentlig mye dårligere enn forrige gang... Det gjorde ikke så vondt denne gangen, men jeg var så inn i hælvette redd for smerten at ting ble verre. Jeg skalv like ille som han derre "bob-bob, ikke sant". Men de kom ut, egentlig ganske lett. Denne gangen skjærte han i meg, og jeg måtte til og med SY! Men det gikk bra, for jeg kjente ikke en dritt. Og heldigvis kommer stinget til å gro ut av seg selv!

Og i tillegg til at ting ikke gikk helt bra, så glemte jeg tennene mine. :( Jeg ringte dagen etter, men de hadde kastet de. Alle i gruppa syntes at jeg var helt rar som ville ta vare på de. Men hallo! For meg er det EKSTREMT stort at jeg turte å trekke de helvettes tenna. Men jaja, jeg har jo i hvert fall de andre to. :)

God venninne!

Jeg og Jon skulle egentlig vært hos Marianne idag. Jeg hadde gledet meg lenge, og jeg hadde planlagt hva jeg skulle ha på meg og hele pakka. Men da klokka var halv seks (vi skulle være der klokka sju) fikk jeg melding av Lene. Hun lurte på om jeg hadde noen planer for kvelden, for hun trengte meg veldig mye, for det var ingen andre som kunne komme. Så jeg kastet på meg klærne mine, røska med meg en loff og leverpostei (var kjempesulten og bare MÅTTE spise når jeg kom til Lene) og så hoppa jeg i bilen. Jeg stakk en kort tur innom butikken for å kjøpe litt brus til oss, og var hos henne i løpet av en halv time.

Jeg trodde at det kunne ha noe med Tobias å gjøre, i og med at hun skrev i meldingen at hun ikke hadde noen andre akkurat nå. Men jeg hadde ikke trodd at det var det at han hadde dumpet henne. :( Jeg mener... Når jeg var der på onsda'n snakket de om giftemål og så kjempeforelskede ut, og så plutselig bare... PANG!
Hun satt der og bare "Hva skjedde?", og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Jeg føler meg så dum når jeg er med triste mennesker, for jeg veit ikke hva jeg skal si, og er veldig redd for å si noe feil... Men jeg tror det gikk bra, tror ikke jeg sa noe feil, eller noe som gjorde henne enda tristere.

Bestevenninna hennes kunne ikke komme, da, for hun skulle drikke... Men Lene kunne jo gjerne være med, da. . . Assa, du ber ikke en deprimert person på FYLLEFEST vettu. Og du dropper fylla for å være der for venninna di! Herregud, jeg føler jeg blir skikkelig forbanna!

Men jeg følte meg i hvert fall som en god venninne, da. Og det er faktisk lenge siden jeg har følt meg som en god venninne, egentlig en hel evighet siden jeg følte meg som en venninne i det hele tatt. Men nå har jeg i hvert fall bevist for Lene at jeg er der for henne, uanfuckingsett!

Glassbolle => 4 sting

Jeg satt som vanlig hjemme og kjedespiste, denne gangen Cheeze Crunchers, og jommen ble jeg ikke straffet æh gett!
Jeg orket ikke mer, så jeg skulle helle det tilbake i posen sin igjen, og etter at jeg hadde fått i omtrent halve bollen, delte den seg i to, noe som resulterte i at jeg fikk et dypt kutt i tommelen, helt inn til fettlaget.
Blodet nærmest fosset ut av fingeren og på ti sekunder var jeg ganske tilsølt av blod. Jeg kom meg fort inn på badet og fikk surret papir rundt fingeren. Jeg satt på dass en stund og kjente svetten renne nedover ryggen, armene, beina, nakken og panna. Pluss at jeg hyperventilerte en del...
Ringte til Jon, men den dummingen tok ikke telefon, så da måtte jeg ringe til mamma isteden. Han som tok telefonen skjønte ikke hva jeg sa, så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å klare å få frem ordene. Men jeg fikk nå stotret og grint de frem, og mamma kom i andre enden. Jeg hyperventilerte fortsatt og mamma ble hysterisk; "Hva er det, jenta mi? Line, si hva det er, da?!" Jeg fikk roet meg litt ned, og fikk sagt hva som hadde skjedd og hun fikk roet meg helt ned.
Etter samtalen med mamma ringte jeg Jon, og denne gangen tok han heldigvis telefonen. Og ikke nok med det, men heldig som jeg var så var han på Rolvsøy. :) Dermed var han her i løpet av et kvarter. Da lå jeg på sofa'n og hyperventilerte litt igjen, mens jeg prøvde å fokusere på hva som skjedde på The Tribe, fremfor at blodet kom gjennom papiret. Når han kom, satt han seg på kne ved siden av sofa'n og bare holdt rundt meg til jeg sluttet å gråte. (Jeg har verdens snilleste og mest forståelsesfulle kjæreste! :) Vi fikk fiklet av papiret og det hadde heldigvis sluttet å blø, men fy faen som det så ut. Det var ikke deilig når han begynte å bevege på tommelen for å se hvor dypt det var blitt, men vi fikk en liten titt før vi skulle plastre meg. Og det var jo en affære for seg selv.
Jeg måtte sette meg på en krakk rett ved siden av vasken, for jeg ble både svimmel og kvalm. Og hva tror du ikke skjedde, jo da, jeg spydde. Og traff ikke bare vasken, neida, jeg traff overarmen min også. Men Jon sa at det gikk greit, det var bare å vaske bort og det var ikke noe å være flau for. (Jeg sier det igjen, verdens snilleste kjæreste!) Vi fikk plastret meg og da gikk jeg og la meg. Litt av grunnen til det var vel at jeg gjerne ville våkne opp litt senere og innse at det bare var et mareritt, noe det uheldigvis ikke var. :(

Tre timer etter at Jon dro, kom han hjem. Og da hadde jeg ringt legevakta for å spørre om jeg trengte å sy. De anbefalte det, i og med at det var rett i leddet, og det leer man jo på hele tiden.
Vi satt og ventet i litt over en time på venterommet, og så måtte vi faen i meg vente en time på legen inne på "operasjonsrommet" også. Men det gjorde ikke meg noe, for jeg trengte å mane meg opp! Satt der og tøysa og tulla, brakk meg litt og måtte legge meg ned for å ikke svime av.
Sykepleieren kom forsåvidt inn med en gang vi kom oss inn på rommet, da, for å rense såret mitt. Jeg måtte be henne lukke døren, for jeg skrek jo ut i smerte, og tenkte at de rundt ikke var så keene på å høre det!
Da legen endelig kom ble det mas, mas, og mere mas fra min side, for jeg ville virkelig IKKE sy. Men han sa det bare ble et sting eller to, så da ble det greit. Bedøvelsen var helt jævlig vond og syingen var ekkelt! Jeg kom med en kommentar som jeg tror legen ble litt furt for, for han sa opptil flere ganger at han ikke helt visste hvordan han skulle få det til. Jeg trodde jo at han mente at han ikke visste hvordan han skulle sy, så jeg sa litt vel høyt til Jon; "Jeg tror ikke han vet hva han driver med." Men det han mente var jo at han ikke visste helt hvordan han skulle komme til tommelen, hvordan han skulle legge armen min og sånn.

Men; Jeg overlevde og nå sitter jeg her med FIRE sting istedenfor to, for han mente det ble et bedre og finere arr, da.

Ny tattovering

Endelig var tiden her, og jeg fikk min tredje tattovering. =D Espen hadde skrevet i boka si at jeg skulle ha en enhjørning, men jeg bestemte meg for en måned siden at det er slektskorset til mamma jeg skal tattovere. For det er noe som er en del av meg, noe jeg er skikkelig stolt av, og som alltid kommer til å være aktuelt.

Det gjorde selvfølgelig vondt, i og med at min smerteterskel omtrent er lik null. Men etterhvert gikk det veldig bra, for jeg kom liksom litt inn i zen-modus, så jeg klarte på en måte å kontrollere meg. :) Og når vi snakket fløy tiden av gårde, jeg merket ikke engang smerten. Det var to gutter der også, som mobbet meg, men vet du hva? Akkurat dreit jeg i ass, for jeg synes jeg er kjempetøff, jeg, selv om jeg sier au og lager grimaser. De er sikkert ikke noe bedre selv!

Resultatet er jeg helfornøyd med. Og 20.mai kommer den fjerde på plass, og det blir nok enhjørningen. =D

Helg fra hælvette!

Det hele begynte nok på torsdag. Jeg og Kristin var på Mc Donald's og spiste, og midt i hamburgeren ble jeg brått dritkvalm. Det gikk etterhvert over, og jeg spiste opp resten. Jeg hadde frisørtime klokka syv, og mens jeg satt der var jeg ganske uggen i kroppen og magen, men jeg tenkte liksom ikke noe særlig over det.

Men på fredags morra'n, da kom det. Og det var forferdelig. :( Jeg har aldri opplevd noe så ydmykende som det som skjedde den morra'n. Jeg spydde som en gris, og det pressa sånn på at jeg rett og slett tissa på meg. Det er greit jeg var helt alene hjemme, men alikevel ble jeg fryktelig flau og ydmyket. Jeg kom meg raskt i dusjen, og ble der vel egentlig til det nesten gikk tomt for varmt vann. Fikk ringt Kjersti og forklart situasjonen, og jeg får heldigvis beholde plassen, i og med at jeg har vært stabil i en god stund nå. Men jeg synes det var helt forferdelig, så jeg gråt meg i søvn etter samtalen med henne.

Lørdagen var heller ikke særlig bra. Gikk faktisk og la meg klokka SYV på kvelden, for da orket jeg ikke mer. Men jeg stod opp halv ti og fikk med meg Politiskolen 5, da :) Og jeg følte meg egentlig mye bedre. Men da vi skulle legge oss kom sykdommen igjen. Kvalm. Uggen i magen. Alt var bare dritt.

Og idag. Dagen idag har virkelig vært kjipt. Går på dass flere ganger i timen, og det er liquid, for å si det mildt. Heldigvis har Jon dratt til mora si, så jeg slipper å være så jævlig flau. Nå merker jeg at jeg heldigvis begynner å bli tom, så jeg tror det verste er over. Men man skal aldri si aldri ass, for jeg trodde det var over igår. :(