Rass med brune klumpær

Otto drakk kakao med mint først, og så skulle han prøve noe nytt; Nemlig Bacardi Razz med kakao... Og det resulterte i at det ble en hel masse klumper....

Mamma

Det må være den beste følelsen i verden, å bli kalt mamma. Få en fullstendig uforpliktet klem bare fordi du er til. En klem hvor det ikke er en eneste baktanke bak.
Så en reklame nå, hvor en liten jente kledde på seg selv. Da hun var ferdig kom hun løpende "Mamma, jeg klarte det!", med verdens største smil.

Jeg gleder meg til den dagen jeg får et lite barn!

Kresen katt

Jeg tror ikke Murre er så glad i grønnsaker...

Hands-free i dass!

Jon fikk ny hands-free for ikke lenge siden. Og idag klarte han å miste den i dass! Det er sånn ca hands-free nummer ti i år, liksom. Ikke som han har ødelagt, men som har vært dårlig eller som han har levert tilbake eller bare vært skikkelig ufornøyd med.

Tenk deg

At det er en bank som hver eneste morgen setter inn 86.400 kroner på kontoen din. Men banken overfører ikke pengene til neste dag. Hver eneste natt blir alle pengene som du ikke brukte opp den dagen, slettet fra kontoen din. Hva ville du gjort i et slikt tilfelle? Du ville selvsagt ha brukt opp alle pengene den dagen!!!

Hver og en av oss har virkelig en slik konto! Men det er ikke penger som blir satt inn på kontoen din. Navnet på denne kontoen er TID. Hver eneste dag blir du godskrevet med 86.400 sekunder. Hver eneste natt blir den tiden du har unnlatt å bruke fjernet. Ingenting blir overført til neste dag og du kan heller ikke bruke noe på forskudd.

Hver eneste dag blir en ny konto opprettet for deg. Hver eneste natt blir det som er ubrukt fjernet. Hvis du unnlater å bruke dagens innskudd er det du som må bære tapet.

Det er ingen vei tilbake. Du kan ikke overtrekke kontoen for i morgen ! Du må leve i nuet og bruke dagens innskudd. Invester tiden slik at du får det meste igjen i form av helse, glede og suksess. Tiden går. Gjør det beste ut av dagen i dag !


For å forstå verdien av ET ÅR, spør en student som strøk til eksamen !

For å forstå verdien av EN MÅNED, spør en mor som fødte et barn fortidlig.

For å forstå verdien av EN UKE spør redaktøren av en ukeavis.

For å forstå verdien av EN TIME spør de nyforelskede som venter på å møtes.

For å forstå verdien av ET MINUTT, spør han som kom for sent til flyet.

For å forstå verdien av ET SEKUND, spør en person som akkurat så vidt unngikk en ulykke på motorveien.

For å forstå verden av ET MILLISEKUND, spør han som kom på annen plass i en OL-konkurranse.


Verdsett hvert eneste øyeblikk og verdsett det enda mer fordi du delte det med noen som betyr mye for deg, så mye at du delte tiden din med denne personen. Og husk at tiden ikke venter på noen. Gårsdagen er historie. Morgendagen er et mysterium. Dagen i dag er en gave! :)

God venninne!

Jeg og Jon skulle egentlig vært hos Marianne idag. Jeg hadde gledet meg lenge, og jeg hadde planlagt hva jeg skulle ha på meg og hele pakka. Men da klokka var halv seks (vi skulle være der klokka sju) fikk jeg melding av Lene. Hun lurte på om jeg hadde noen planer for kvelden, for hun trengte meg veldig mye, for det var ingen andre som kunne komme. Så jeg kastet på meg klærne mine, røska med meg en loff og leverpostei (var kjempesulten og bare MÅTTE spise når jeg kom til Lene) og så hoppa jeg i bilen. Jeg stakk en kort tur innom butikken for å kjøpe litt brus til oss, og var hos henne i løpet av en halv time.

Jeg trodde at det kunne ha noe med Tobias å gjøre, i og med at hun skrev i meldingen at hun ikke hadde noen andre akkurat nå. Men jeg hadde ikke trodd at det var det at han hadde dumpet henne. :( Jeg mener... Når jeg var der på onsda'n snakket de om giftemål og så kjempeforelskede ut, og så plutselig bare... PANG!
Hun satt der og bare "Hva skjedde?", og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Jeg føler meg så dum når jeg er med triste mennesker, for jeg veit ikke hva jeg skal si, og er veldig redd for å si noe feil... Men jeg tror det gikk bra, tror ikke jeg sa noe feil, eller noe som gjorde henne enda tristere.

Bestevenninna hennes kunne ikke komme, da, for hun skulle drikke... Men Lene kunne jo gjerne være med, da. . . Assa, du ber ikke en deprimert person på FYLLEFEST vettu. Og du dropper fylla for å være der for venninna di! Herregud, jeg føler jeg blir skikkelig forbanna!

Men jeg følte meg i hvert fall som en god venninne, da. Og det er faktisk lenge siden jeg har følt meg som en god venninne, egentlig en hel evighet siden jeg følte meg som en venninne i det hele tatt. Men nå har jeg i hvert fall bevist for Lene at jeg er der for henne, uanfuckingsett!

Limited Edition

Nå har de kommet med en DASSRULL som er limited edition. Hva er det for en verden vi lever i?! Og hvor skal det her ende? Det verste er at der finnes idioter der ute som faktisk kommer til å løpe å kjøpe det jævla dasspapiret. *rister oppgitt på hodet* Vi lever i en verden fullstendig utenom det normale ass!!!

Glassbolle => 4 sting

Jeg satt som vanlig hjemme og kjedespiste, denne gangen Cheeze Crunchers, og jommen ble jeg ikke straffet æh gett!
Jeg orket ikke mer, så jeg skulle helle det tilbake i posen sin igjen, og etter at jeg hadde fått i omtrent halve bollen, delte den seg i to, noe som resulterte i at jeg fikk et dypt kutt i tommelen, helt inn til fettlaget.
Blodet nærmest fosset ut av fingeren og på ti sekunder var jeg ganske tilsølt av blod. Jeg kom meg fort inn på badet og fikk surret papir rundt fingeren. Jeg satt på dass en stund og kjente svetten renne nedover ryggen, armene, beina, nakken og panna. Pluss at jeg hyperventilerte en del...
Ringte til Jon, men den dummingen tok ikke telefon, så da måtte jeg ringe til mamma isteden. Han som tok telefonen skjønte ikke hva jeg sa, så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å klare å få frem ordene. Men jeg fikk nå stotret og grint de frem, og mamma kom i andre enden. Jeg hyperventilerte fortsatt og mamma ble hysterisk; "Hva er det, jenta mi? Line, si hva det er, da?!" Jeg fikk roet meg litt ned, og fikk sagt hva som hadde skjedd og hun fikk roet meg helt ned.
Etter samtalen med mamma ringte jeg Jon, og denne gangen tok han heldigvis telefonen. Og ikke nok med det, men heldig som jeg var så var han på Rolvsøy. :) Dermed var han her i løpet av et kvarter. Da lå jeg på sofa'n og hyperventilerte litt igjen, mens jeg prøvde å fokusere på hva som skjedde på The Tribe, fremfor at blodet kom gjennom papiret. Når han kom, satt han seg på kne ved siden av sofa'n og bare holdt rundt meg til jeg sluttet å gråte. (Jeg har verdens snilleste og mest forståelsesfulle kjæreste! :) Vi fikk fiklet av papiret og det hadde heldigvis sluttet å blø, men fy faen som det så ut. Det var ikke deilig når han begynte å bevege på tommelen for å se hvor dypt det var blitt, men vi fikk en liten titt før vi skulle plastre meg. Og det var jo en affære for seg selv.
Jeg måtte sette meg på en krakk rett ved siden av vasken, for jeg ble både svimmel og kvalm. Og hva tror du ikke skjedde, jo da, jeg spydde. Og traff ikke bare vasken, neida, jeg traff overarmen min også. Men Jon sa at det gikk greit, det var bare å vaske bort og det var ikke noe å være flau for. (Jeg sier det igjen, verdens snilleste kjæreste!) Vi fikk plastret meg og da gikk jeg og la meg. Litt av grunnen til det var vel at jeg gjerne ville våkne opp litt senere og innse at det bare var et mareritt, noe det uheldigvis ikke var. :(

Tre timer etter at Jon dro, kom han hjem. Og da hadde jeg ringt legevakta for å spørre om jeg trengte å sy. De anbefalte det, i og med at det var rett i leddet, og det leer man jo på hele tiden.
Vi satt og ventet i litt over en time på venterommet, og så måtte vi faen i meg vente en time på legen inne på "operasjonsrommet" også. Men det gjorde ikke meg noe, for jeg trengte å mane meg opp! Satt der og tøysa og tulla, brakk meg litt og måtte legge meg ned for å ikke svime av.
Sykepleieren kom forsåvidt inn med en gang vi kom oss inn på rommet, da, for å rense såret mitt. Jeg måtte be henne lukke døren, for jeg skrek jo ut i smerte, og tenkte at de rundt ikke var så keene på å høre det!
Da legen endelig kom ble det mas, mas, og mere mas fra min side, for jeg ville virkelig IKKE sy. Men han sa det bare ble et sting eller to, så da ble det greit. Bedøvelsen var helt jævlig vond og syingen var ekkelt! Jeg kom med en kommentar som jeg tror legen ble litt furt for, for han sa opptil flere ganger at han ikke helt visste hvordan han skulle få det til. Jeg trodde jo at han mente at han ikke visste hvordan han skulle sy, så jeg sa litt vel høyt til Jon; "Jeg tror ikke han vet hva han driver med." Men det han mente var jo at han ikke visste helt hvordan han skulle komme til tommelen, hvordan han skulle legge armen min og sånn.

Men; Jeg overlevde og nå sitter jeg her med FIRE sting istedenfor to, for han mente det ble et bedre og finere arr, da.

Nye dekk - ny bil?

Var en tur i Halden idag for en synstest, og turen til Halden var helt forferdelig. Det begynte med at bilen ristet veldig, og vinglet en del. Og så begynte rattet mitt å vri seg noe sykt fra side til side, så da ringte jeg til pappa og sa at NÅ bytter vi dekk, I DAG!

Og byttet dekk fikk vi gjort. Kostet 3380 spenn, men som pappa sa; Det er verdt det, i og med at det er sikkerheten min det dreier seg om.

Så nå går bilen så mye bedre. Den bare suser av gårde. Føles ut som om jeg flyr. Det går så smooooth. =D

Ny tattovering

Endelig var tiden her, og jeg fikk min tredje tattovering. =D Espen hadde skrevet i boka si at jeg skulle ha en enhjørning, men jeg bestemte meg for en måned siden at det er slektskorset til mamma jeg skal tattovere. For det er noe som er en del av meg, noe jeg er skikkelig stolt av, og som alltid kommer til å være aktuelt.

Det gjorde selvfølgelig vondt, i og med at min smerteterskel omtrent er lik null. Men etterhvert gikk det veldig bra, for jeg kom liksom litt inn i zen-modus, så jeg klarte på en måte å kontrollere meg. :) Og når vi snakket fløy tiden av gårde, jeg merket ikke engang smerten. Det var to gutter der også, som mobbet meg, men vet du hva? Akkurat dreit jeg i ass, for jeg synes jeg er kjempetøff, jeg, selv om jeg sier au og lager grimaser. De er sikkert ikke noe bedre selv!

Resultatet er jeg helfornøyd med. Og 20.mai kommer den fjerde på plass, og det blir nok enhjørningen. =D

Helg fra hælvette!

Det hele begynte nok på torsdag. Jeg og Kristin var på Mc Donald's og spiste, og midt i hamburgeren ble jeg brått dritkvalm. Det gikk etterhvert over, og jeg spiste opp resten. Jeg hadde frisørtime klokka syv, og mens jeg satt der var jeg ganske uggen i kroppen og magen, men jeg tenkte liksom ikke noe særlig over det.

Men på fredags morra'n, da kom det. Og det var forferdelig. :( Jeg har aldri opplevd noe så ydmykende som det som skjedde den morra'n. Jeg spydde som en gris, og det pressa sånn på at jeg rett og slett tissa på meg. Det er greit jeg var helt alene hjemme, men alikevel ble jeg fryktelig flau og ydmyket. Jeg kom meg raskt i dusjen, og ble der vel egentlig til det nesten gikk tomt for varmt vann. Fikk ringt Kjersti og forklart situasjonen, og jeg får heldigvis beholde plassen, i og med at jeg har vært stabil i en god stund nå. Men jeg synes det var helt forferdelig, så jeg gråt meg i søvn etter samtalen med henne.

Lørdagen var heller ikke særlig bra. Gikk faktisk og la meg klokka SYV på kvelden, for da orket jeg ikke mer. Men jeg stod opp halv ti og fikk med meg Politiskolen 5, da :) Og jeg følte meg egentlig mye bedre. Men da vi skulle legge oss kom sykdommen igjen. Kvalm. Uggen i magen. Alt var bare dritt.

Og idag. Dagen idag har virkelig vært kjipt. Går på dass flere ganger i timen, og det er liquid, for å si det mildt. Heldigvis har Jon dratt til mora si, så jeg slipper å være så jævlig flau. Nå merker jeg at jeg heldigvis begynner å bli tom, så jeg tror det verste er over. Men man skal aldri si aldri ass, for jeg trodde det var over igår. :(

"Det er Line, ikke sant?"

Jeg er så dritt lei det lange håret mitt nå, så nå har jeg endelig fått bestilt meg time. Og da jeg ringte og fikk bekreftet timen, sier Magne: "For det er Line, ikke sant?" Har ikke snakket med gutten på over et og et halvt år, og han kjente igjen stemmen min. Da kan du snakke om å være oppmerksom på de faste kundene sine. =P Men da er det i hvert fall gjort, på torsdag skal håret BORT!

Skuffende skitur

Forrige uke var vi i Halden og hentet ski, til både meg og Jon, og jeg har ikke gjort annet enn å snakke om skiturer i en hel uke nå. Og da vi endelig kom oss ut i løypene ble det hele en fiasko. :'( Vi hadde gått i omtrent ti minutter, så sa ryggen min takk for seg. Men jeg presset meg videre, svetten rant og ryggen verka og alt var egentlig bare drit. Men jeg hadde så lenge ventet på skituren, så jeg presset meg enda mer. Et stykke innover kom vi til en ganske lang og litt bratt bakke, så da ble vi enige om å snu (ingen av oss var egentlig særlig keene på å prøve oss på den bakken med det første.)

Jon var den første som tryna, og mens jeg kom mot han og lo, tryna jeg også. *ler* Men jeg gjorde det med vilje, da, for jeg syntes det gikk for fort! Jeg er en skikkelig pingle når det kommer til ski, for jeg la meg ned en gang til også, fordi det gikk for fort.
MEN; To av gangene jeg tryna, gjorde jeg det IKKE med vilje, og nå har jeg blåmerker både på rompa og beina.

Alt i alt var det veldig gøy, men i og med at det ble så kort, synes jeg det ble en skuffende skitur.

Tanntrekking #1

Jeg har alltid vært redd for tannlegen, men etter at jeg begynte hos Mork Knudsen har jeg vært der alene de tre siste gangene, inkludert idag - og idag trakk jeg TO tenner.

På morra'n idag var jeg ikke nervøs engang, men det var flere i gruppa som sa at det gjør skikkelig vondt, så utover dagen kjente jeg at jeg ble mer og mer nervøs. Jon jobbet ikke idag, så han ble med meg til by'n (for jeg skulle til mamma på middag klokka fire), men han måtte hente reseptene mine, så han ble ikke med inn til tannlegen.

Jeg kom en halvtime for sent, men ringte på forhånd og sa ifra, og det gikk heldigvis bra. Det første jeg måtte gjøre var å ta bilde av kjeften min, og det var den sykeste maskin jeg har sett på et tannlegekontor. Jeg måtte stå rett opp og ned, bite hardt på en liten pinne, med tunga pressa hardt opp i ganen, mens den rare maskinen gikk en rundt rundt skællen min (det tok 19 sekunder.) Bildet som ble resultatet av den rare maskinen var merkelig. Man så bare munnen min, og alle tenna, og det så skikkelig ut som en klovnemunn. Jeg spurte tannlegen om man så hele skallen min, og det gjorde mann, og så spurte jeg om man kunne se om jeg hadde hjernesvulst, men den gikk ikke så langt opp, da. Det var egentlig en veldig spennende maskin.

Da jeg satt meg i tannlegestolen begynte jeg å bli skikkelig nervøs! Jeg skalv i hele kroppen, svetta som en gris og hjertet mitt begynte å slå litt fortere. Sprøytestikkene (det var sånn ca seks stikk nede først) gikk egentlig helt greit, det gjorde selvfølgelig vondt, men ikke så ille at jeg ikke tålte det (men det sprengte noe jævlig, da.) Oppe fikk jeg vel sånn ca fem stikk, tror jeg, men de gjorde ikke like vondt. Jeg er glad jeg ikke har sprøyteskrekk ass, for hva faen skulle jeg gjort da?!

Han begynte med tanna oppe, og brukte først et instrument som de kalte "strikkepinnen", og jeg tror det tok sånn ca et eller to minutter så ploppet den ut. "Du kødder nå?" sier jeg, og tannlegen bare "Nei, jeg kødder ikke nå." Det knasa ikke engang! Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg skalv helt sinnsykt i kroppen etter at han hadde satt sprøytene, så jeg var sinnsykt nervøs. Jeg mener, det er jo ikke rart, for jeg har jo hørt ørten og fjørti historier om tanntrekking. Men i og med at den tanna gikk så fint, så trodde selvfølgelig jeg at den andre tanna kom til å gå like lett, men SÅ feil kan man ta!!!
Det begynte vel med en gang tannlegen sa at jeg hadde et eller annet underkjevestrekkgreier (helt normalt, da), så det kunne hende at den tanna kom til å gjøre litt vondere, noe som reaulterte i at jeg ble LITT mer nervøs. Han begynte å pirke, og jeg sa "au", noe som resulterte i et par stikk til med bedøvelse, og så prøvde han seg igjen. Men det gjorde selvfølgelig fortsatt vondt (INGENTING er lett med meg. Og det er jo typisk, da, så lenge den første tanna gikk så innmari bra...), så jeg fikk et par stikk til med bedøvelse. Og da den hadde begynt å virke tok han frem en TANG!!! Og da kom angsten, noe så sinnsykt. Helt forferdelig! Øya mine fulgte tanga, og jeg bare "Nei, nei, nei, hva skal du med den der? Den skal faen ikke inn i munn min." Men som han sa, det var den beste (og kanskje egentlig den eneste også) måten å få ut tanna på, så jeg hadde jo ikke noe særlig valg.
Han forsøkte og trekke ut tanna, og det gjorde så jævlig vondt. Jeg slo til "bordet" hans, så det ene boret fløy veggimellom. Jeg fikk enda mer bedøvelse, og denne gangen så man nesten på han at han tenkte "Nå skal den tanna ut, samme faen hva ho sier." Og han dro og han dro, og jeg stønna og stønna. Grep tak i armen hans så hardt jeg kunne, og PLOPP, så kom den jævelen også. Men da var jeg rett og slett helt ødelagt. Jeg skalv i hele kroppen, var på nippet til å kaste opp, ble kjempesvimmel og klarte nesten ikke stå på beina. Jeg priser gudene for at Jon blei med meg til Halden for å ete hos mamma, for jeg var IKKE i stand til å kjøre noen bil etter den hendelsen der. Jeg kom meg på en eller annen måte ned til bilen (etter å ha venta en evighet på regningen og en ny time) og la meg i baksetet.

Heldigvis sa tannlegen at de to tenna jeg trakk idag var verre enn de to på andre siden. Men jeg må jo si jeg ikke akkurat gleder meg til trettiførste mars (da skal jeg ta de to andre), men det skal på en måte bli litt deilig å få de ut, for de er jo bare i veien. Mat setter seg i de, de er vanskelige å pusse og de er bare unødvendige.

Tromsø, tur-retur.

Idag tidlig kjørte jeg Jon til Rygge flyplass, da han skal til Tromsø i jobbsammenheng. På vei dit kjente jeg nervøsiteten stige, jo nærmere jeg kom. Det hele begynte vel egentlig allerede hjemme, med at magen min slo seg helt vrang. Så, når vi hadde kommet et lite stykke på vei, kom varmen, og jeg begynte å svette. Da vi var kommet til avkjøringen begynte beina mine å skjelve og blikket mitt ble liksom litt slørete. Det er slitsomt å være så forbanna redd for alt mulig (kræsjer flyet, kjører han seg vill, havner han i en bilulykke, har han nok penger, blir han drept?), det er utrolig hva slags fantasier hjernen min klarer å få frem ass! Jeg ba han gi meg beskjed om alt mulig, når flyet dro, når det landet, når han kommer hjem igjen, og han var kjempeflink og både ringte og sendte meg melding. Det må nesten bare bli sånn, hvis ikke hadde jeg gått på veggen av å ikke vite.

Jenta mi =D

Ser ut som nesa har fått seg en trøkk, men det har Espen fikset på nå. Og vingene har begynt å ta form! =D